Trøblete fortid

Først etter mange år så fikk jg lov til å leve mitt eget liv pga spesiell oppvekst og jeg har aldri følt at jeg har vært på lik linje med de på min egen alder. Det som var vanlig for de fleste var fjernt for meg. Holder fortsatt på å lære meg og oppleve ting som var normalt for de på min egen alder. Jeg føler meg ledd av når jeg møter ei på min alder og hører "har du aldri gjort det?" Eller "har du aldri lært det?" Føles ut som deler av hjernen min ikke har fulgt med, nettopp fordi jeg glemte meg selv og fokuserte på noen andre fordi jeg var den eneste som var tilstede. Har opplevd ting som få har og hva ska man si når man møter ei man kanskje kan stole på? Hei jeg heter Espen og er 24 år, vil du fly med meg for første gang? Vil du ta meg med til Oslo fordi der har jeg aldri vært? Jeg vet jo at man ikke forteller om trøblete fortid på første date men har
noen råd om hvordan man legger ut om sånne ting? Jeg kan være flink til å prate men ikke om meg selv.

Hei Espen!

Takk for din åpenhet. Det rører meg at du forteller litt om din bakgrunn her. Å være åpen vitner om styrke og klokskap. Jeg kjenner deg ikke, men inntrykket jeg får er at du er en veldig fin fyr.

Selv har jeg bakgrunn fra psykiatrien og valgt å være åpen om det her. Det gjør selvsagt at mange jenter dropper meg raskt. Ordet psykiatri virker skremmende på mange uansett hvordan det pakkes inn.

Jeg har valgt å være åpen fordi jeg vil unngå nettopp de jentene. Sukker er engang et marked der de fleste er på fesjå. Derfor er jeg bevisst på hva jeg gjør. Det er fine jenter her som tenker seriøst og ikke fjaser. Jeg ønsker å komme i kontakt med dem.

Når man forteller om en vond fortid viser det seg alltid seg hvem som er seriøse og hvem som fjaser. De som fjaser vil uansett trekke seg når man forteller om sånt. De gjør det enten raskt, eller etter en stund når man er blitt kjent. De har ikke det som skal til for å takle at livet ikke alltid er en dans på roser. De seriøse jentene derimot har modenheten og klokskapen som skal til for å takle at livet ikke alltid er en dans på roser.

Her på Sukker ønsker mange seg en partner som kan dekke behovene de har og tilfredsstille dem, være seg one night stand eller forhold. Fordi Sukker er et marked tenker de "varedeklarasjon" når de vurderer profiler og prat på PM. De ser etter egenskaper som de vil like, akkurat som når de er i butikken og vurderer et stykke kjøtt.

De jentene er egentlig ikke interessert i deg som den du virkelig er og livet du lever, men hva du kan være for dem og at du dekker behovene de har og tilfredsstiller dem. Det gjør oss til objekter og virker dehumaniserende.

Mitt råd er at du tar tiden til hjelp. Ved å være åpen vil du nok oppleve at mange dropper deg raskt. Det må du være forberedt på. Likevel finnes det fine jenter her som liker åpne og ærlige gutter som det du er. Jeg regner med at det er en slik jente du ønsker å bli kjent med.

Hvor åpen du skal være blir en avveining som du må ta på feelingen når du har fått kontakt med en slik jente. Som oftest er det lurt å ikke "brette ut sjela" med en gang, men fortelle litt etter litt.

Vurder nøye hvem du innleder kontakt med. Jeg regner med at noen jenter her vil ønske å komme i kontakt med deg nettopp fordi du er åpen. Og det er jo de jentene som er verdt å komme i kontakt med. Ikke sant?

Esp1G
Det å presentere seg er en balanse øvelse føler jeg, skriftlig er en ting men face to face er en annen.
Jeg tenker det viktigste er som person å vise hvem du er i dag, ikke hvem du var for 5 år siden. Alle har en fortid, nåtid og en framtid. Hvordan du vektlegger disse "tidene" kan si en god del om deg uten at du sier noe direkte.

Åpenhet er bra men alt til sin tid, noen opplever full åpenhet som om en person kun er opptatt av seg selv og sine opplevelser. Mens for andre igjen så er det viktig å få vite absolutt alt om den du blir kjent med.
Igjen - balanse...

Hvordan du ønsker å fremstille deg og ikke minst fortelle din historie er helt opp til deg, men det kan være lurt å ta det vanskelige litt etter litt ( og det er også slik at ingen forlange at du forteller alt).
Kommer jo an på hvor ditt eget fokus ligger, hva som er viktigst for deg akkurat nå i livet.

Du er en ung mann, fremtiden ligger foran deg og du er den som kan forme den.

Så innmari bra innlegg av både @Morten, @micro og @Hovis; så kjempe bra sagt; med forskjellige aspekter og syn på kanskje det vanskeligste vi mennesker bærer med oss gjennom livet; den "mørke" sekken vi har på ryggen...

Jeg tror at alle mennesker har sine kors å bære; og det er vel måten vi bærer det på, som definerer oss; mer enn egentlig korset selv.... Vi er nok også vår egen hardeste bøddel og strengeste dommer, tror jeg... Menneskene rundt oss, er nok mer tolerante og forståelsesfulle enn vi egentlig kanskje tror på forhånd; og mye handler jo også om hvordan ting blir fortalt, og hvilken vekt man selv i legger en "broket fortid"...

Jeg tror det er veldig opp til deg, @Esp1G, hvordan du skal la din fortid og historie få definere deg og "være" deg; eller om du skal nettopp la den være en del av din historie som du har i sekken bak på ryggen din, som også har utviklet deg som menneske og gjort deg til den personen du er i dag. Som det blir sagt tidligere her, så trenger du ikke være som en "åpen bok"; se mennesker og situasjoner litt an; vurder og resonner... Jeg tror nok de fleste av dine medmennesker er romsligere enn du tror, og en dag møter du henne som er verdt å fortelle din historie til - og som vil være glad i deg "på tross av" - eller kanskje også "nettopp fordi"....

Takk for svar alle sammen. Jg fikk plutselig mye å tenke på :)

Hadde flere vært som deg, Espen så hadde dette (altså ikke sucker) vært en herlig verden. Jeg mener ikke at man skal eksponere for gud og hvermann hva og hvem man er til enhver tid, men at noen våger å presentere denne delen av erfaringsskalaen med full identitet sier meg hvert fall at du har en eller annen trygghet i deg. En slik trygghet er det ikke mange som har. Du sier vel at du mangler erfaringsgrunnlag for å være like "utvekslende" som vanlige folk? En kan da forstå at noen reagerer, men jeg tror at de aller fleste har en viss forståelse for både vonde og hemmende opplevelser i oppveksten. Nå er ikke jeg psykolog og snakker kun på "egne tanker". Men læring er ikke noe statisk greie. Du lærer hele livet, og de som mangler erfaring lærer ofte mer og raskere enn de fleste andre som har gitte normer for hva og hvordan man skal lære. Jeg "stod stille" i 10 år, og har begynt i ny læringsfase. Sjøl om noe kanskje går treigere nå, så er det definitivt ikke over. Det jeg tenker er at du må vokte deg litt for er belærende mennesker. Men ivareta for guds skyld åpenheten din. Det er for min del noe av det mest verdifulle en kan ha.

Sikkert ikke noen god ide å poste over åpent forum, men jeg tror du hadde vært en kul fyr å bli kjent med. Håper sådan at noen fatter reell interesse, uten å bli for dominerende. Eller at de "ler av deg". Happy huntn!!

Takk for forståelsen @Inceptive :)

Jeg har gått på et par smeller hvor jeg har "åpna sekken" og så blir de borte. Som om de tenkte "oj han der er ikke helt god" eller "det her blei for mye"
Men er som MortenC sier, de som fjaser backer unna og de seriøse forstår. Jeg la vekk fjas for lenge siden. Til slutt så blir man bare ensom av det og mister seg selv på en måte.

Det er nok ikke mange der ute for deg dessverre. Med det ment at det er få som tør (nå vet jeg seff ikke hva du blottlegger for dem) å takle (håndtere) sånn informasjon om et menneske. De fleste som er her inne ønsker seg (vel) en partner som kan støtte og være litt bauta. Forventninger om å få like masse omsorg og trygghet som de gir. Derfor blir vel informasjonen du gir ut litt drøy for mange, som da velger å anta at du ikke er i stand til å gi men er en som stort sett må få. Med det sagt at dette kun er tolkning, og på ingen måte en påstand om at "sånn er du". Jeg formoder at du hvert fall har en egen oppfatning om at du er i stand til å gi like mye kjærleik og omsorg som det du får.

Nå er følgende et dårlig formulert forslag, men kanskje en god pedagogisk løsning på din vei videre. Finn noe som du er (føler du er) skikkelig god på. Legg vekt på å dyrke dette frem hos deg sjøl (kan være trening, musikk, lyrikk, humor, fluebinding, ....hva som helst). Dette bør du gjøre såpass iherdig at du nesten blir litt nerdete av å drive med det. Sånne ting booster selvtilliten og hjelper deg veldig godt gjennom perioder som dette. Da slipper du hvert fall til en viss grad å "miste deg selv". I sånne prosesser finner man ofte et miljø, og i sånne miljøer er det ofte positiv støtte å få fra andre som har vanskelige opplevelser.

Det er viktig å være noe for seg selv, før du også kan være noe for andre. Det å ha evne til å få deg selv opp av grøften (og å bevege deg vekk fra grøftekanten) gjør at du lettere får gehør hos andre som er villig til å høre mer enn "jeg har hatt det vanskelig". MAO "the story of how I changed my life to the positive......and stayed there".

Vil føye til en ting til det jeg allerede har sagt.

Mange fortaper seg i internett, både i SoMe og nettdatingsider. De gjør det i den grad at det påvirker dem uheldig. Internett er jo et medium, og vi vet hvordan media i samfunnet påvirker de aller fleste av oss. Mitt råd er at du er bevisst på det hele tiden når du bruker Sukker.

For all del. Bruk nettdatingsider så mye du ønsker. Men! Ikke la Sukker ta overhånd slik at det påvirker deg uheldig for hva du tenker og føler. I hvert fall ikke for hva du føler og tenker om deg selv. La Sukker heller ikke få styre dine valg.

Det er klokt å ha en distanse til Sukker, slik det er klokt å ha en distanse til internett generelt. Merker du at du blir uheldig påvirket bør du være på vakt. Mange blir påvirket og engasjerer seg derfor litt for mye. Det skjer både her på Sukker, på andre nettdatingsider og på SoMe. Sørg for at du unngår det.

Sukker er et verktøy for kommunikasjon og kun det. La det være deg som styrer din bruk av Sukker, og ikke Sukker som styrer deg og dine valg.

SoMe er en forkortelse for sosiale medier.

Det jeg ser etter er noen som kan forstå at ting er som de er selvom det ikke er "normalt" for de fleste. Jeg kan vel si at jeg var vant med å gi istede for å få. Det å få måtte jeg nesten tvinge meg selv til å godta etterhvert når ting ble bedre.

Det beste er vel å møte noen face 2 face, ingen tekst og ikke et bilde som kan lage en fordom på 3 sekunder.

Det synes jeg er fornuftig tenkt av deg.

Profilene og praten på Sukker kan lett gi oss et skjevt inntrykk av de andre her. Det skjer nesten uunngåelig da internett engang er internett. Noen ganger kan inntrykkene vi får være direkte feilaktige.

Mange på Sukker går for det som er umiddelbart spennende og interessant, det som tiltrekker og fascinerer dem i øyeblikket. Det er det de vil ha, og de søker og velger en partner på det grunnlaget. For meg er de jentene uaktuelle. Slik jeg oppfatter deg er de uaktuelle for deg også. Å gå for det umiddelbare alene blir for overfladisk synes jeg, så jeg styrer derfor bevisst unna dem.

Jeg er enig i at det å bli kjent er noe som først skjer når man møtes i det virkelige liv. Og det å bli kjent er en prosess som tar tid. Bare sånn det er. Slik jeg oppfatter det er cluet for deg å finne ei fin og stødig jente som tenker slik du gjør, eller at hun finner deg.

Et forhold er både å gi og få, og det er tilpasning. Man må inngå kompromisser med seg selv for at det skal kunne fungere. Kjører man et ego løp går det bare ikke. Mitt inntrykk av deg er at du ikke kjører noe ego løp. Det er bra.