Som jeg har fortalt dere har jeg vært i psykiatrien. Prognosen var meget dårlig og legene antok at jeg ville være pleietrengende livet ut. Mot alle odds klarte jeg å bli frisk. Da jeg ble friskmeldt for omlag 10 år siden var det som en forløsning og en tung bør ble løftet av mine skuldre.
I India har de et ordtak som lyder følgende:
"Mennesket oppdager livet først etter en alvorlig ulykke."
Det var akkurat slik jeg opplevde det da jeg ble friskmeldt. Jeg fikk en veldig sterk følelse inni meg om at livet er grunnleggende godt. I tiden som fulgte surfet jeg på denne sterke følelsen. Ennå i dag har jeg den inni meg.
Men, ikke misforstå. Selvsagt opplever jeg tunge dager innimellom, slik alle andre også gjør det. Det er menneskelig og noe annet ville vært rart. Dagene er som non-stop sjokolade der noen er i lyse farger og andre er i mørke farger. Sånn er dagene. Det vet vi alle.
Likevel, jeg har altså en sterk følelse inni meg om at livet er grunnleggende godt. Følelsen har vart i mange år nå og jeg håper at den fortsatt vil vare. Fordi jeg har denne følelsen er jeg som regel glad. Noen ganger nærmest "bobler" jeg over av glede, nesten som en rus.
Å oppleve glede er avgjørende for oss alle. Vi trenger alle glede, ellers visner vi hen. Og vi trenger den hver dag. Opplever vi ikke glede blir livet trått og vi mister gnisten.
Jeg tror at hva man fokuserer på i det daglige betinger om man har det godt inni seg eller ikke. Fokuserer man på det negative vil man også ha dårlige følelser inni seg. Motsatt hvis man fokuserer på det positive. Da vil man ha gode følelser inni seg.
Akkurat slik som nå mens jeg skriver dette. Sola skinner ute. Fuglene kvitrer. Det er en vakker dag og snart vil det lysne av vår. Man kan ikke bli annet enn glad av sånt.
Og det fineste som er å spre glede. Når man sprer glede gir man noe helt essensielt til de man har rundt seg. Mennesker som opplever glede vil også føle at livet er godt.