Smilet du gir

Et smil, et vennlige ord, et håndtrykk, et varsomt strøk...

Det betyr så mye for oss.

Hvordan vi omgås hverandre betinger hvordan vi har det inni oss.

Det sies at mennesket trenger mennesket. Jeg tror på det. Videre sies det at mennesket speiler seg i seg selv. Også det tror jeg på.

Ikke helt lett bestandig å være menneske. Mye i hverdagen kan gjøre livet traurig og tungt, og det får oss til å gå litt på tomgang innimellom. Vi trenger derfor å oppleve gode dager som gir oss noe på det rent menneskelige planet. Vi trenger alle å oppleve at livet er godt. Trenger anerkjennelse. Trenger varme og respekt. Trenger omtanke og nærhet.

Slik verden engang er, med mye grusomhet og sosial kulde, sliter vi innimellom med å være medmennesker overfor hverandre. Igrunnen ikke så rart. Vi er bare mennesker med alle våre mangler og feil, og noen ganger kommer vi til kort. Bare slik det er.

Dog er det å være menneske det fineste som er.

Hvordan vi opptrer i det daglige påvirker og berører de vi har rundt oss i våre omgivelser. Ingen av oss klarer å leve i det tomme rom der ingenting er. Vi er alle avhengige av varmen andre gir, både i familien, i vennskap og i forhold. Og vi er avhengige av å gi varme selv.

Vi trenger å møte smilet andre gir oss, et vennlig ord, et håndtrykk, et varsomt strøk. Og vi trenger å gi det tilbake. Ellers dør noe inni oss.

Fine ord MortenC..... du har alltid så positive tråder...... men hvordan har du det egentlig i livet ditt...???

Betimelig fra betimelig hold.

✨

@Sunset
Mitt liv har gått i bølgedaler. Jeg har en broket bakgrunn der ikke alt er like lyst. Har nevnt i dette forumet at jeg har vært i psykiatrien. Det var selvsagt en svært vond og traumatisk opplevelse. Likevel førte det til noe bra. I India har de et ordtak som er følgende:

"Mennesket oppdager livet først etter en alvorlig ulykke."

Jeg tror på det ordtaket. Iallfall var det slik for meg da jeg for omlag 10 år siden ble friskmeldt for min psykiske lidelse. Det var ikke gitt at jeg skulle bli friskmeldt. Prognosen var meget dårlig og legene antok at jeg ville være pleietrengende livet ut.

Likevel klarte jeg å bli frisk. At jeg klarte det opplevde jeg som en enorm seier og befrielse. Fikk en veldig sterk følelse inni meg om at livet er grunnleggende godt. Jeg surfer på den følelsen ennå.

@blingbling

Takk! 😊

Smilet er undervurdert; varmen, vennligheten og godheten den føler den som får det; men også den gode følelsen man får selv når man smiler til noen og mottar et smil tilbake...

Jeg må snart gå nå. Har en avtale kl. 13. Tar bussen fra her jeg bor til Grorud. Etter avtalen stikker jeg innom fiskebutikken på Grorud senter og kjøper steinbitfilet. Den skal være til middagen i morgen og på fredag. Jeg kjøper omlag 800 gram. Det holder i rikt monn.

Før jeg går gir jeg dere diktet "Ord over grind" av Haldis Moren Vesaas. Som dere veit var hun gift med Tarjei Vesaas. Haldis var en eminent dikter, men kom dessverre noe i skyggen av sin mann sånn sett. Det er ett av hennes fineste dikt, synes jeg. Som dere sikkert skjønner er diktet relatert til trådens tema og derfor ikke tilfeldig valgt.

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

viktig å vær positiv,sette pris på hva en har og vær grei mot andre,dagen blir så mye kjekkere da

Man kommer vanligvis alltid lenger m å være vennlig😊
Synes det er trist at man fremdeles ser på psykiske lidelser som svakheter. Og at det er så nedprioritert i helsevesenet ,- Det er sundt, og jeg synes det er fint at dere setter ord på tungsinnet også. Står i en depresjon selv, hat vært der før, og har valgt å holde unna antidepressivaene denne gangen.. treningen gjør veldig godt. Og jeg er ikke redd for å ha det tungt, for jeg vet at det løser seg til slutt (stress-relatert) -det går opp og ned,-jeg kan glede meg over småtteri og ting, og folk jeg har rundt meg, står opp og gyver løs på hver dag m den energien jeg klarer å produsere . Jeg trenger ikke ta ut "elendet" mitt på andre, for det er mitt og ikke direkte forårsaket av andre, så jeg tar ansvar selv for å komme opp og frem igjen. 😉
Neh.. nok av det,- tar m kakaoen ut i sola ,- det er vår 😉 deet er antidepressiva, det!😍

@Gille
Modig gjort av deg å fortelle om at du er deprimert nå. Det avtvinger respekt.

Den sterke viser sin svakhet og sårbarhet. Den svake dekker seg bak en mur av styrke og usårlighet.

Jeg håper at du vil komme deg fort. Det er jo snart vår nå og kanskje det vil lysne for deg da.

Depresjon er både tungt og vondt. Likevel er det ikke bortkastet, slik jeg tenker. Depresjon har gjort at jeg har kommet i bedre kontakt med mine følelser og slik sett blitt mer hel som menneske. Det tror jeg gjelder for alle som opplever depresjon.

Takk 😊 jeg har vært der før, og er ikke redd eller bekymret for jeg vet at det blir bedre, jeg har grei kontakt m følelsene mine, og tar ting som de komner. .- det er sånn det må være nå . Jeg kan smile og le fordet om det er tungt 😉 noen nærer depresjonen sin, og dager det tyngre. Jeg klarer meg 🤘🏼

@gille 💖

@gille

Jasså det ble kakao på deg i dag ja....koser meg med det hver morgen

@Hege2016
Jeg er helt enig. Godt sagt.

Klem til alle som vil ha! 🤗🤗🤗

Kakao var digg, Sun,- og jada , gjett om jeg brøler innimellom, My! Utrolig befriende,- men bare når jeg blir skikkelig forbanna,- det er heller sjelden dog 😝

Jeg har ofte tenkt over hva som tiltrekker meg ved jenter. Da jeg var ung gikk det på utseendet. Nå i voksen alder spiller fortsatt utseende en viktig rolle, men hva jeg legger i det har endret seg.

I ungdomstiden måtte en jente være pen for at jeg skulle føle meg tiltrukket. Ansiktet var det avgjørende. Jeg følte meg kun tiltrukket av jenter som hadde et pent ansikt. De skulle også være rå og utfordrende. Jeg gikk ikke for pene og pyntelige jenter, men for de som var "rocka", for å bruke et slikt uttrykk.

Den gang gikk jeg med olajakke og jeans, brukte palestina-skjerf om vinteren, hadde langt hår som ofte var rufsete, røkte rullings, lyttet til rock n´ roll, kjørte moped med mine kamerater og drakk øl på fester. Ungdomstid med alt hva det innebar av følelsesmessige svingninger, søken etter identitet, nysgjerrighet og selvsagt at jeg tok fremtiden på forskudd.

Jeg husker især en jente som jeg var sterkt opptatt av i lengre tid. Hun hang ved kiosken i bygda på kveldene slik jeg også gjorde. Hun kledde seg pent, brukte rød leppestift og sort eyeliner, og hadde langt blondt hår. Til tross for at hun kledde seg pent var hun rå og utfordrende. Jeg var betatt av henne.

Jeg har flere venninner i dag. De treffer jeg selvsagt innimellom. En av de ga meg ett av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått av ei jente. Vi var noen stykker som feiret hennes bursdag på en restaurant for ett par år siden. Etter maten kom hun bort og satte seg ved siden av meg og vi begynte å prate. Det hun sa var:

"Alle ved bordet her krever min oppmerksomhet hele tiden og det gjør meg sliten. Du, Morten, er annerledes. Du prater med alle, gir de din oppmerksomhet og får de til å le. Det gjør at jeg føler meg vel. I ditt nærvær har jeg det godt inni meg."

Hun er en alle tiders jente og jeg er glad i henne. Mine venninner har fått meg til å forstå noe av hvordan jenter tenker og føler. Det gjør at jeg ser andre ting i en jente nå enn da jeg var ung. Jeg mener at jeg evner å se ting som personlighet og indre vesen, men selvsagt når jeg er blitt kjent med henne over tid.

I ungdomstiden skulle ting skje raskt når jeg ville bli sammen med ei jente. Tok det for lang tid var det bortkastet. Nå i voksen alder har jeg et tålmod som jeg ikke hadde den gang.

Gjensidig tiltrekning er et must for at tenning skal oppstå. Hva som tiltrekker er individuelt. Jeg tror at hva man ser i en annen og føler seg tiltrukket av blant annet er betinget av livserfaring.

Interesse for litteratur er noe av det som vekker min interesse ved kvinner. En kvinne som leser bøker vitner om godt hode i mine øyne. Hva slags type bøker hun leser forteller meg en hel om hvilken kulturorientering hun har. Når jeg er sammen med en slik kvinne lytter jeg gjerne mer enn jeg prater selv. Det er ofte en nytelse å lytte til en belest kvinne når hun snakker. Da blir jeg fascinert. Noen ganger kan jeg føle meg tiltrukket også.

Det sies ofte at det intellektuelle først og fremst tenner på er kunnskaper. Jeg vet ikke, men synes det høres plausibelt ut.

Jeg husker en forelesning da jeg tok idéhistorie på Blindern. Foreleseren var Trond Berg Eriksen. Han er en av de mest profilerte idéhistorikerne i Norge, har skrevet en rekke bøker og er en guru for studentene. Under forelesningen fikk han spørsmål fra salen om han ikke kunne unngå å være så "filosofisk" men heller forelese om eksamensrelatert stoff. Studenten som spurte satt rett ved meg. Jeg kunne se at han virket oppgitt.

Trond svarte studenten at han tenkte for konkret og at de forelesningene han holdt normalt var tankesprang som skulle stimulere tilhørerne intellektuelt. Flere av studentene i salen nikket til det Trond sa. Jeg hørte en kvinnestemme rett bak meg som sa lavt: "Det gir intellektuell orgasme." Jeg syntes det var en snodig måte å omtale orgasme på og humret derfor.

I ettertid har jeg ofte tenkt over det hun sa. "Intellektuell orgasme" er selvsagt en metafor. Det som slår meg ved uttrykket er at det relaterer kunnskap og intelligens til erotikken på en underfundig måte.

Da jeg var sammen med min eks brukte jeg uttrykket overfor henne flere ganger. Første gangen jeg gjorde det stusset hun veldig. Hun syntes det var et morsomt men også fascinerende uttrykk. Hennes utdannelse var innen økonomi, ledelse og administrasjon. Hun kjente lite til idéhistorie og ville derfor at jeg skulle fortelle om tenkere og forfattere. Vi hadde mange kvelder sammen der hun spurte og jeg fortalte. Etter hvert begynte hun å tenke på å ta filosofi eller litteraturhistorie. Når vi skulle elske hendte det at hun sa "Gi meg en intellektuell orgasme!" før vi begynte akten.

Mens hun og jeg var sammen skrev jeg på Twitter at den kvinnen som har "On The Road" av Jack Kerouac på sitt nattbord ville jeg gifte meg med. Neste helg da jeg var på besøk hos henne oppdaget jeg at romanen lå på hennes nattbord, og jeg så at hun hadde begynt å lese romanen...

Godt skrevet MortenC:)

@Søta Takker! :)

Videre tiltrekkes jeg av selvstendige kvinner. En god venn sier deg det du trenger å høre, ikke kun det du liker å høre. Det gjør også en god kjæreste.

Hun må kunne "sette skapet på plass" for at jeg vil være sammen med henne. En kvinne som sier ja til alt jeg prater om og gjør er uaktuell. Hun må derfor korrigere meg når det er nødvendig.

Jeg kan være sjefete, rotete, dum, lite lyttende, egenrådig, irriterende og usympatisk. Listen kan gjøres lenger. Hvis hun ikke korrigerer meg når jeg er sånn mangler noe vesentlig. At jeg også kan korrigere henne når det er nødvendig er en selvfølge.

Jeg har hatt noen kjærester. De jeg likte best var de som korrigerte meg. Min første ordentlige kjæreste gjorde det.

Vi ble sammen da jeg var ferdig med militæret. Hun var tre år eldre enn jeg, hadde tatt høgskoleutdannelse, jobbet som leder for et lite firma i Drammen, bodde alene, hadde mange venner og planer om å reise jorda rundt ett år (hun gjorde det på et senere tidspunkt).

Jeg hadde ingen planer, bodde hjemme hos min mor, lot dagene drive av sted, og drakk meg full sammen med mine kamerater i helgene.

En dag sa hun: "Hvis du vil være sammen med meg må du ta grep om livet ditt. For sånn som du holder på nå går bare ikke." Fordi jeg var forelsket slo hennes ord meg hardt. Hun slo opp, men samtidig sa hun at hvis jeg tok grep om livet mitt hadde jeg muligheten.

Etter å ha tenkt en del fant jeg ut av at jeg måtte komme meg vekk fra hjembygda, så jeg begynte på folkehøgskole i Trøndelag. Året jeg gikk på skolen ryddet flere brikker på plass. En brikke var videre utdannelse. Mine kamerater fant seg damer som de forlovet seg med. I stedet for dame og forlovelse ville jeg begynne på universitetet.

Da året på folkehøgskolen var omme ville hun at vi skulle bli sammen igjen. Jeg var ambivalent. Likevel, hun ga meg det jeg trengte i en avgjørende fase. Fordi hun gjorde det fikk jeg enorm respekt for henne.

Jeg begynte på Blindern. Hun besøkte meg i byen noen ganger. Vi hadde ikke sex da, men pratet mye sammen. Til slutt fikk jeg et brev der hun sa at hvis jeg ville være sammen med henne hadde jeg muligheten nå. Jeg skrev et svarbrev der jeg sa nei. Gikk så ut og postet det. På veien tilbake til studenthybelen gråt jeg.

En av mine kjærester endret seg veldig. Hun sleit en del da vi ble sammen og var mye lei seg. Etter hvert løsnet det for henne. I ettertid sa hun at jeg leget hennes sår.

Jeg kan fortelle en historie som illustrer dette.

En morgen satt jeg på hennes kjøkken og drakk kaffe. Vi hadde vært på fest kvelden i forveien. Jeg følte meg så der, men kaffen gjorde meg gradvis våken.

Etter en stund kom hun inn på kjøkkenet. Jeg reiste meg og sa: "God morgen, kjære! Hvordan føler du deg?" "Du vet godt at jeg ikke er en morgenfugl," svarte hun smågrettent. "Har du lyst på kaffe?" spurte jeg. "Ja takk!" svarte hun. Jeg skjenket kaffe og rakte henne koppen.

På festen hadde vi blant annet pratet om filmen "En fisk ved navn Wanda". Noe av det vi pratet om var scenen der John Cleese danser polka med Jamie Lee Curtis. Vi lo høyt da vi pratet om scenen. Også min kjæreste lo. Jeg gjorde polka dansetrinn på stuegulvet for å imitere John Cleese. De andre hoiet og plystret.

Mens hun og jeg drakk av kaffen på kjøkkenet tenkte jeg på hvordan jeg kunne løfte hennes humør. Jeg spurte henne: "Har du lyst til å danse polka?" Hun kikket skeptisk på meg og sa: "Polka? Her på kjøkkenet? Nå? Du må jammen være sprø! Nei! Kommer ikke på tale!" Jeg lot meg ikke avfeie, så jeg tok et skritt mot henne. "Kom igjen, kjære! Du vil like dette," sa jeg og tok henne i mine armer. "Hva er det du gjør?" utbrøt hun, men hun gjorde ikke motstand.

Så begynte jeg å danse med henne. "Nei! Nei! nei!" sa hun, men likevel kunne jeg se at øynene hennes lyste av forundring. Plutselig lo hun. Det var en høy klingende latter.

Noe uker senere var det et middagsselskap hos henne. Etter maten gikk jeg ut på trappa for å røke pipe. Mens jeg stod der kom en av hennes venninner ut. Det var kun henne og meg der. Vi småpratet en liten stund, så sa hun: "Hva du har gjort med henne, Morten, er simpelthen fantastisk. Før hun møtte deg var hun stadig lei seg og gråt mye. Nå smiler og ler hun, prater med alle og danser. Hun har endret seg dramatisk. Vi kan alle se det."

Det å være vennlig og positiv er viktig, men foretrekker vennlig mine fremfor falske smil. Det å møte andre med falske smil er ikke noe for meg, men vennlig mine og anerkjennende blikk er noe annet. Jeg trenger ikke å få mange tvungne falske smil når jeg vet at nordmenn er reserverte og liker å ha space, og da blir smilene uekte. Kan være verdens beste menneske likevel.:-)

Forskjellen mellom am. og nordboere er smilet og utadventheten, men smile på am. kan like mye bety å prate drit bak ryggen i samme åndedrag.

@Apache
Veldig enig i det.

@Apache
Er man falsk vil det komme frem, før eller siden. Vi ser det i alle sosiale sammenhenger, også her på Sukker.

Når jeg møter damer spiller jeg aldri spill. Jeg er meg selv, så får jeg stå og falle på det. Jeg er ikke kameleon. Ei heller smisker jeg. Sier hva jeg tenker og mener, og har min egen stil og væremåte.

Noen damer har sansen for at jeg er slik. Andre backer unna. Min eks hadde sansen.

Til å begynne med var hun skeptisk. Hun inviterte meg likevel til å feire en jul hos henne etter at vi hadde kjent hverandre ett halvt års tid. Det ble en veldig fin jul. Jeg prøvde meg på henne og vi ble elskere. I starten sa hun tydelig at forhold var uaktuelt fordi jeg var for frivol. Hun mente også at jeg var kontroversiell til tider.

Så ble hun mer og mer hengiven. En kveld ringte hun. Hun gråt i telefonen og sa at hun var blitt glad i meg. Jeg reiste til henne neste dag og vi ble sammen på ordentlig. Det er det fineste forholdet jeg har hatt til nå.

Noe hun sa var: "Ja, du er en utfordring, men du gir meg frihet og stimulerer mine tanker." Noe annet hun sa var: "Jeg er A4 og du en slags bohem-type, men aldri før i mitt liv har jeg opplevd noe slikt som dette. Det er så rikt og godt."

Jeg gjør det altså på min måte når jeg møter damer. Grunnen er at jeg vet hva jeg ikke vil. Noe av det jeg ikke vil er "bird in a cage". Når jeg skjønner at ting er på gang bruker jeg hodet. Jeg gir henne blant annet motstand. Min væremåte og livsstil er jeg også åpen om. De fleste backer da unna, er min erfaring. Det er greit for meg.

Hun jeg ser etter må kunne ta at jeg er som jeg er, slik min eks gjorde. Og det er gjensidig. Jeg foretrekker damer som gir meg motstand, slik min eks gjorde, og jeg vil ta henne som hun er.

Jeg har flere venninner. En av de sa engang: "Når du er sammen med damer, Morten, er du deg selv. Litt rar, men også veldig fin. Du gjør deg ikke til for at de skal like deg. Fortsett med det. De som liker at du er slik liker også deg som den du virkelig er. Det er de damene som er noe for deg."

Slik jeg skriver på min profil svetter jeg og har hull i tennene. Jeg er ingen ridder på den hvite hest. Med meg er det levd liv og ikke "reality". En dame som ønsker å bli kjent med meg må kunne ta det.

Jeg lever mitt liv på godt og vondt. Jeg er ikke glattpolert, men en mann med mangler og feil. Det går jeg for når jeg møter damer. De som tar det tenker i samme baner som jeg. Det er sånne damer jeg liker.