Hvorfor så vanskeligt og finne kjærligheten ?

Før i tiden så hva folk sammen til døden skilte dem. Nå bytter folk ut partner like fort som dem bytter under bukse...
Hva feiler den nye generasjon?
Hva gjør folk galt?

Jeg før min del liker ikke å være singel. Trives best i forhold. Men er ikke så mye jeg kan gjøre når exen ikke ville være med meg. Og gikk bak ryggen min..

Men jeg har når vært singel i snart 1 år. Og har 2 hærlige sønner. Men savner virkelig ei og dele alt med og være med ut livet :)
Jeg er ikke ute etter one night stand. D e bare tull. Æ vil ha kjærlighet heller :)

For å få et forhold til å fungere så må jo begge ville...... Skjønner det er kjipt at et forhold går over på den måten du har opplevd. Jeg tenker det er litt vanskelig som voksen for man har ikke det samme som binder man sammen, som man hadde med den man stiftet en familie med. Lett å gi opp, lett og kanskje ikke prøve veldig hardt, vet ikke helt. Bra du ser at tross svik, så har du en gevinst i guttene dine. Lykke til :-)

Tilgang til sosale medier, som for eksempel Sukker, gjør jo sitt til at tilgangen/tilbudet er lettere tilgjengelig. Og då e det jo mange som tror de e på senteret og "shopper" seg i hjel i sukker. Hvis de ikkje liker fasongen eller størrelsen, så bytter den den inn i en ny en..og sånn går no dag'an ;-)

Jeg tror at vi har for høye forventninger. Hvis ikke alt er rosenrødt, så er noe automatisk galt.
Jeg er muligens i overkant trofast og tollmodig, men jeg har ofte stusset over folk (her på forumet) som skriver at de er kjempegode venner med exen sin og at de felles barna betyr alt. Da lurer jeg på hvorfor de ikke bor sammen? Hadde jeg vert venn med exen (eller snarere hadde exen min vert venn med meg) så hadde det vært mer en nok for meg. Rosenrød kjærlighet kommer og går. Det er oppturer og nedturer. Man må lære seg å tåle nedturene, så kommer oppturene oftere.

Gammel tråd, men jeg greier ikke å lavære å kommentere det siste her. Jeg er helt enig med "Hovmester" her. Hva i huleste er galt med å være venner med barnas mor/far?? Skal man virkelig la konflikter mellom mor og far bli til barnas store sorg? Har de ikke lidd nok av det faktum at mor og far ikke bor sammen lengre? Skal "vranghet" og "tverrhet" herske og lage nye konflikter i nye forhold? Delt omsorg med barna er IKKE å kaste barna frem og tilbake som en ball. For meg handler delt omsorg om at begge støtter opp om barna sine, og er behjelpelig når det måtte være, med hva det måtte være. Man kan ikke være så kynisk at man bare skrur av den delen av det å være mor/far. Det er ikke barnas feil at foreldrene en gang i tiden fucka opp familien deres! Og jeg fatter ikke hvorfor en ny kjæreste skal ha problemer med dette? Et forhold er slutt over og forbi når kjærligheten tar slutt. I mitt tilfelle fant hun ut at gresset var grønnere på feil side av gjerdet, noe det forsåvidt ikke var, tvert i mot værre. Men man må gå videre uansett. Ikke dvele på gammelt gruff. Og DER er vel et svar til tråstarter også. I dagens sammfund er vi blitt så "frigjorte" at i stedet for å jobbe med problemet skifter man heller kanal. og media i sin helhet lærer oss at det er helt ok. Aller helst SKAL man ha minst 100 forhold bak seg, og droppe minst 2-3 familier. Da er man nemlig mest lykkelig. Bare se i SE og Hør, Allers, hjemmet og andre og andre ekspertfora som f.eks VG og Dagbladet "Slik blir du lykkelig" greier. :D

Nå kan helt sikkert @Balder svare for seg selv, men jeg kan ikke forestille meg at han mener at man helst skal være uvenner etter en skilsmisse. Jeg oppfatter ham dithen at hvis man uansett er kjempegode venner og betrakter barna som det viktigste, så burde man kjempet litt til og prøvd å redde ekteskapet, og heller funnet seg i at livet ikke alltid er rosenrødt.

Jeg tror ikke engang jeg vil ha noen sterk mening her. Hvert menneske må finne sin egen vei, og hva som er riktig for dem. Jeg ser skilsmisser hvor det er ubegripelig for meg hvorfor de går fra hverandre, men jeg er ikke flue på veggen deres, og vet ikke hva som egentlig foregår innenfor husets fire vegger. Og jeg ser skilsmisser hvor jeg tenker at de burde gått fra hverandre for lengst, og at å fortsette samlivet er grensende til barnemishandling.

Jeg føler også til tider en nostalgi over en tid hvor det normale var at man faktisk holdt sammen i gode og onde dager, men samtidig vet jeg jo hvor vondt man kan ha det i et samliv, og hvor godt det kan bli når det er over.

Hvis vi evner å beskytte barna i en slik prosess, og alltid jobber med det for øyet at de skal ha det best mulig, har vi egentlig gjort en ganske bra jobb, og så får vi håpe at det finnes nye sjanser for oss alle. Det er jo derfor vi er her 😊

Det var ikke så rosenrødt før. Mange ganger giftet man seg av praktiske grunner og kjærlighet var langt fra noe alle fikk oppleve. Hvis en mann eller kvinne var ulykkelige kunne de ikke gå fra hverandre pga økonomien og skilsmisse var noe svært uvanlig og stigmatiserende. Ensomstående kvinner med barn var ikke verdsatt i samfunnet og barnehage eksisterte ikke. I dag kan kvinner klare seg uten menn økonomisk og det er vel mer eller mindre bekreftet at kvinner forlater mannen oftere en mannen forlater kvinnen. Jeg ønsker ikke et samfunn der man holder sammen pga økonomien. Jeg stiller også store spørsmålstegn ved par som holder sammen "for barna". Barna kjenner foreldrene bedre en de kjenner hverandre og skal ikke bære ansvaret for 2 ulykkelige sjeler. Ellers enig med Hovmester. Hold sammen som foreldre selv om det er over. Omgås og vær et flott foreldrepar som viser barna at selv om en relasjon forandre seg trenger man ikke å være uvenner. Barn trenger mamma og pappa også som et "par" selv om det ikke alltid er mulig. Mennesker av tiden i dag leker i gotteriskålen. Vi boltrer oss i muligheter og nye spennende eventuelle partnere. Jo flere muligheter og livserfaringer jo større forventninger og krav. Men heller det en et liv på en bygd, fastlåst i et ulykkelig ekteskap for livet. Men lett er det ikke.