Det er bomskudd å gå etter felles interesser og alt det der. Bare tull alt sammen. Såkalte "matchtall er ikke noe annet enn et gedigent selvskudd midt i panna. Det som gjør at to mennesker faller for hverandre er noe annet, noe udefinerbart som går på det å like inntrykket av den andre, hvordan den andre sitter på stolen, så og si. Stemmen, ansiktsmimikken, ikke egentlige hva den andre mener, men mer hvordan. Hvordan den andre ordlegger seg, hvordan hun prater og legger frem ting. Det går på lukt også, bare lukten kan gjøre om man kjenner en ekstra tiltrekning. I det hele tatt er det subtile ting. Forskjellige faktorene som ikke lett lar seg beskrive og forklare. Hvordan en person ler, man kan jo bli forelsket bare i en persons måte å le på. Eller hur?
Og alt dette misser vi med nettdating. Selve den innledende fasen hvor vi ellers vil kjenne på førsteinntrykket av den andre og hvor hjernen registrerer alle disse små underliggende faktorene som forteller om vi liker, liker godt, misliker, liker mindre godt eller kjenner en sommerfugl eller ti i magen, de mister vi jo med denne forbannede skjermen.
Jeg vil si at denne formen for kontaktsøkende er det egentlige kaos. Det virker gjennomregulert og ordentlig, men det er bare på - skjermen. For følelseslivet er både matchtall og systematikk det egentlige kaos. Noe vanvittige nummeraktige greier som hjertet og hormonene ikke skjønner et dugg av.
Jeg tror velstand og modernitet til sammen serverer oss en illusjon. Illusjonen om at vi kan få alt som vi vil ha det fordi vi fortjener det. At vi kan lukke enhver dør og så vil en ny åpne seg, bare fordi vi fortjener det, fordi vi VIL det. At det alltid er en vei videre. At det alltid vil stå et menneske parat det ute for elske oss uansett hvilken alder vi har og hvor fastlåste og lite tilgjengelige vi faktisk er. Bilen er bestilt, ferien booket og vinflasken står på benken. Vi har jo alt og tror at kjærlighet kan bookes inn på samme beregnende måte. Men det kan den ikke.