Har akkuart lest noen artikkler om ensomhet, og at denne føles spesielt på 17.mai. Det er vel noe sant i det. I den forbindelse har jeg følgende spørsmål: hvor mange her inne føler seg egentlig virkelig ensom? Jeg spør fordi dette egentlig bør resultere i mye er mer aktivitet, dvs. både å ta kontakt og å svare på meldinger.
Inntrykket mitt er at mange singler har kompensasjonsmuligheter i form er venner, familier, barn m.m. - men tenk deg at alle disse bli færre eller er borte etterhvert - for eksempel når man flytter eller venner blir mer og mer opptatt av sin egen familie. Hadde det da ikke vært fint å ha en partner / kjæreste? Skjønner at dette er et ikke-tema og at man fort kan bli kalt for desparat. Og ingen vil selvsagt ha følelsen av å være nest-beste alternativ til ensomhet.
Men spørsmålet mitt er altså: hvorfor er spesielt kvinnfolk her inne så passive? Trives dere med Single-tilværelsen? Hvorfor er ingen god nok?