Female Led Relationship

Jeg oppfatter meg som en ganske oppegående mann, men liker å skjemme en kvinne bort, å prioritere hennes ønsker og behov og å underordne meg henne i den grad hun ønsker eller krever det. Jeg oppfatter dette egentlig ikke som noe annet enn en spesiell form å utrykke overfor en kvinne at jeg er glad i henne. Det er fort gjort at dette relateres til BDSM, men jeg føler meg ikke som slave og det er mye med BDSM som jeg ikke liker i det hele tatt. Føler at jeg er for normalt for BDSM-miljøet, og for "kinky" for den "normale" verden.
Samtidig er mange relasjoner preget av at en bestemmer mye, og den andre "følger" opp.

Spørsmålet mitt er derfor: hvilke erfaringer, tanker har dere. Hva er en normalt form for hengivenhet, og når begynner det å bli "merkelig"?

Det er ikke bare seksuellt, men må heller ikke være 24/7. Det handler mer om hva som skje på det mentale planet: å kjenne lengelsel å gjøre det som skal til for at hun har det bra, og samtidig å vite at hun kan overta styring og kontroll når hun ønsker det.

Det var en tråd om dette like før jul, men med en kvinne som også hadde Sub legning. Etter min mening er det uproblematisk med dette behovet. Eneste jeg ville tenkt litt på er om du har barn og spesielt gutter. En dominerende mor, underdanig far kan påvirke barn og spesielt gutter.

Kravstor: hva er problemet med en dominerende mor?

Ai, du er helt klart innenfor kategorien "underdanig", om du tenner på dette vet bare du! Men du beskriver dette på en måte som er på utsiden av "jeg gjør alt for jenta mi!". Og "normal" som denne skrullete dama over her sier er så jævla skummelt, er ikke skummelt! Men det er et relativt begrep, og ikke noe en trenger henge seg overdrevent opp i, i din kontekst!

Dette handler vel om tosomhet?
Hva som er "normalt" vil da være what ever makes you tick.
Jeg ble uforvarende dominant i et forhold en gang i forrige årtusen, og jeg hadde knapt hørt om at det fantes noe slikt. Men det funket på et vis når spillereglene etter hvert demret for meg. Jeg oppdaget det ved at jeg kunne be om noe hverdagslig, og så gjorde hun det til hun ble ferdig og ble stående til jeg ba om noe annet. Ganske tafatt og merkelig syntes jeg i starten, men når jeg forstod hvor forventningsfull hun var til hva som skulle skje ved neste korsvei, ble det en slags invitasjon til å se hvor langt man kunne tøye strikken, og da var det i grunn gjort. Både interessant og litt spennende en stund, men mentalt utmattende i lengden fordi hun var slik, helt uten pauseknapp. Det varte ikke så lenge, men rakk å bli "normalt" for oss, men altså kun for oss. Andre forhold har vært "normale" på helt andre måter 😊