I et samfunn hvor perfeksjon blir dyrket i alt fra karriere til kroppsideal, så er det vel rett og rimelig at vi perfeksjonerer våre krav og setter de så skyhøye at de egentlig aldri kan innfris. Vi vil jo ikke være annenrangs, vil vi vel?
Så klart vil en ha den beste jobben, den beste bilen, de klokeste og vakreste barna og den flotteste dama. I et samfunn hvor perfeksjon er det eneste akseptable, så må det jo være slik. Vi vil jo ikke være annenrangs, vil vi vel?
Så klart vil vi bo på den beste beliggenheten, ha et hyttepalass på fjellet og en hytte ved sjøen hvor en kan stupe fra verandaen, og helst en båt i millionklassen fortøyd til brygga. I et perfeksjonistisk samfunn, så skal det perfekte etterstrebes og alt annet er uaktuelt.
Derfor er det jo ikke så rart at vi også setter skyhøye krav... *kremt kremt*... jeg mener at vi setter slike normale krav til den vi potensielt vil dele livet med også.
Jungelens lov: "sterkestes rett" faller godt på plass...
Men fra spøk til revolver, noen ganger kan en oppfatte ting ved en person som gjør at en merker at ikke alt klaffer. Noen ganger kan en se det på hvordan den andre skriver og responderer og samspillet i det en selv skriver, er det enveis kommunikasjon eller går det begge veier, og det samme ved date/møter... Noen ganger må en møtes kanskje fem, seks og syv ganger før en er helt sikker, mens andre ganger holder det med ett enkelt møte. Det finnes ingen fasit. Men i et samfunn hvor alt skal skje så fort og gærli, så er det nok generelt litt vanskelig å ta seg tid til å bli kjent. Du ser det allerede på pedagogikken som presenteres i barnehagen og barnetv. Hadde jeg fått presentert noe slikt som liten hadde jeg trolig endt opp med ADHD eller noe enda verre.... Men det er sikkert bare jeg som er treig, og er enig med deg i at det er fint å ikke stresse og skynde seg så avgårde.