For noen år siden fikk jeg plutselig telefon fra en jeg ikke hadde snakket med på 20 år, hvor det etterhvert fremgikk at han hadde vært forelsket i meg da jeg var 18 år, syntes det var trist at det ikke hadde blitt oss, og lurte på om jeg var blitt ledig igjen.
Det var jeg jo ikke da, men det som overrasket meg mest var hvor ulik erindring vi hadde av det hele. Han husket det som en gryende romanse, jeg husket det kun som et meget godt vennskap. Det eneste som overhodet ble registrert som ørlitegrann uvanlig var at han en gang tok hånden min da vi løp mot en metrostasjon i Paris, og at han prøvde å 'play footsie'. Det siste forklarte han imidlertid med at det var vane der han kom fra (Danmark) så jeg tenkte ikke noe over det, og det med hånden gikk jeg ut i fra var bare for å hjelpe meg å løpe fortere. Så for meg var det ikke engang noe hint av romantikk oss mellom. Jeg tilbragte en helg i leiligheten hans i København uten at jeg fortsatt fanget opp så mye som et fnugg av interesse utover at vi var veldig gode venner som kunne fortelle hverandre alt. Siden jeg er vant til spanjolers flørting kan jeg være litt treg til å forstå signaler fra menn fra Norden, men jeg pleier jo ikke å være så stokk dum at jeg ikke får med meg om den mannen jeg tilbringer helgen med er interessert i meg eller ikke.
Nå er vi så vidt jeg vet begge ledige, men han bor i Sveits, noe som jo er litt upraktisk i dagliglivet, så utover litt lett flørting via nett har han ikke foreslått noe annet enn at vi møtes neste gang jeg kommer til Sveits. Som jeg ikke har noen planer om :-)
Håper dine prosjekter bor litt nærmere :-)