En erfaring rikere

En livserfaring rikere ,Jeg har vært på en nesten ukes lang date ,møtt en nydelig mann og hans enda nydeligere datter , og sitter igjen med mange tanker om det , jeg har opplevd . erfart sett og hørt ,opp-servert og sanset .

Å møte et nytt menneske er en rar opplevelse i seg selv .selv om vi ikke ble kjærester :-)

Er det andre der ute som tenker slik som meg , ang det å møtte en ny person .og tanker rundt dette

Hvis mannen var rundt hennes alder kan fort 'barn' være ganske relativt ;)

Handlet nok litt om livssituasjon , Jeg er flink og har en naturlig kjemi med barn og er leken nok , så det gikk greit det :-)

Men nok om meg hvilken erfaringer har dere , Hva er nøkkelen til dette , hvor går deres første grenser ,Hva er viktig i møtte med et nytt menneske

Litha det er noe av det jeg tenker på barnet , som jeg har møtt , Hvordan takler barna å møte nye mennesker

Så spennende med en date som varte så lenge da, Afrodites. Det indikerer jo at dere i det minste hadde kjemi og trivdes i hverandres selskap? Å treffe et nytt menneske og oppleve at tiden flyr er unikt og deilig:) Når det kommer til å involvere barna så kan jeg bare snakke for meg selv, og der er jeg hønemor. Ingen har så langt fått treffe mine , og et forhold skal ha vart en godt stund og virke solid før det i det hele tatt er aktuelt. De fleste valg en forelder gjør tas også på vegne av barna og vil påvirke dem direkte og indirekte.

Helt uenig, Mann38. Jeg tenker at hvis en jeg dater ikke har vett på å beskytte barna sine, får det bli mitt ansvar å beskytte dem også. Barn av skilte foreldre er ekstra sårbare for å bli "forlatt"/knytte seg til voksne som forsvinner. De lever med et konstant savn fra før. Barn kan like gjerne få den følelsen når familievenner plutselig forsvinner, og mamma/pappa virker lei seg. Vi har felles ansvar for å holde barna utenfor datingen vår, folkens! Vi har en gjensidig avtale på å ikke introdusere nye partnere det første halve året. Det har vist seg å være lurt.

Mann38: Hvor mange ganger kan du utsette dem for det før de bevisst/ubevisst jobber for å ikke bli glad i/knytte seg til nye mennesker som kommer inn i livene deres i fall de forsvinner igjen? Det vil jo være et naturlig selvforsvar og kunne skade deler av følelseslivet deres på sikt. Høres kanskje dramatisk ut, men dette var rådene vi fikk av psykologen på familievernkontoret under "meklingen".

1/2) Godt å lese det siste, Gravlax, jeg feiltolket det første:-) Jeg snakker ikke om tid etter bruddet. Det første året minst bør det være åpenbart at barna skjermes, og alle involverte har vel nok med å finne seg til rette i en ny tilværelse. Jeg mener hvor lenge et forhold bør ha vart før barna involveres i alle de årene som følger. At flere psykologer anbefaler 6 mnd. handler om at forskning viser at mange nye forhold tar slutt etter 4-5 mnd når forelskelsen (den ev. blinde) legger seg litt og "hverdagslivet venter". De som er sammen etter 6 mnd er som regel sammen minst et år, da kommer den nye bølgen av brudd. Deretter blir det ofte mer stabilt, så skulle man bare tatt hensyn til barna, burde man vente et år.

(2/2) Vi voksne vil nok alltid være klare for å introdusere barna etter et par mnd. Min eks har bedt om disp til det et par ganger, og jeg har selvfølgelig sagt ja fordi jeg ikke vil bestemme over sånne ting i hans liv, men det har jo vist seg å være dumt. Man har aldri noen garanti, men jeg venter til jeg føler meg trygg på at forholdet vil vare, og det tar nok minst seks mnd. En slik regel på begge sider vil uansett minimere det potensielle antallet nye partnere barna risikerer å måtte forholde seg til i oppveksten. Et poeng i seg selv - også for tenåringer. (Jeg jobber med dem, så jeg vet endel om hvordan de tenker om mamma og pappas (stadige) nye selvom de er aldri så trygge og fine.)

Synd det ikke gikk veien da Afrodites. Håper det går bedre neste gang. Lykke til videre i jakten på kjærligheten. 😊

Det å møte et nytt menneske er en rar opplevelse @Afrodide - Helt enig.
Fra å være en fremmed mann, til plutselig å tilbringe maser tid sammen. Jeg kan få litt sånn "ut-av-deg-sjæl-opplevelse og betrakte meg og det nyvunnede bekjentskapet litt uten fra... og det er rart og fint på en gang.

Hei dere, dette er ikke en syns synd i afrodites tråd da :-)
Barnet har jeg kontakt med ,sender meldinger til det , og kommer til å gjøre det en tid fremover , er tros alt voksen nok til å forstå slikt , at når en får kontakt med et barn så holder en kontakt ,en periode , til det enten glir over av seg selv
eller blir en fin ny kontakt med et nydelig lite resurs sterk menneske.
Pappan liker jeg å fremdeles godt .Det ble bare veldig mye å ta inn , som er trådens tema . Hvordan være den som er på besøk , og hvordan vi takler den situasjonen ...Hvordan takler dere den type setting

Ja innspill er bra , Siden det er første gang jeg opplever dette , vil jeg gjerne høres andres opplevelser uten å legge ut hvem vedkommende skulle være .
Jeg er rimelig ny i dette her, ta det i betraktning , jeg gjør å ting helhjertet når jeg først skal ut på dypt vann , kaster jeg meg bare uti ting og tang ,men er å et menneske som trekker meg litt tilbake og reflekterer over saker jeg erfarer :-)