Veldig interessant tema.
Tempo…det er vanskelig. Når blir vi interessert? Og hvorfor/ikke? Det evige spørsmål:-)
Jeg er enig med @Mjau i at det må finnes en spire til noe der for å gå videre. Og tenker at jeg vet det nokså raskt. Ofte for raskt. Huff. Finnes denne spiren så trenger jeg likevel tid. Veldig lang tid, på å finne ut mer (hvis det er snakk om seriøse greier da, ikke bare fysisk tiltrekning)
Og derfor veldig enig med @Litah i at det er best å være her og nå. Ikke i går preget av bagasje, ikke i morgen, i morgen finnes ikke for meg. Det eneste vi har er her og nå.
Nettopp tempo har jeg gått meg vill på før, i "alle" mine seriøse forhold. Jeg forelsket meg svisj men ventet ikke til følelsene hang med for noe dypere før vi ble kjærester og så samboere. ”Gikk med på” å flytte sammen (mot min innerste vilje) før jeg egentlig var klar. Hrmf. Hørte ikke på den indre stemmen, seilte på forelskelsen og lukket øynene. Jeg har vært for rask og har møtt menn som har hatt det altfor travelt for meg. Og ikke klart/turt å stå i mot med mine egne følelser og grenser. Derfor tenker jeg at det sikkert er noe i artikkelen, at ting kan skje hvis vi er åpne for det. Tid er mitt mantra.
Jeg har aldri opplevd at potensialet for emosjonell tiltrekning har dukket opp senere i en relasjon. Fysisk tiltrekning kan skje med flere, og det er en slags spire til noe. Har noe å øve på, ser jeg.
Kjenner meg altfor godt igjen i det med ”frihetstyranniet”, spesielt og ekstra her på Sukker. Jeg er alt for rask til å tolke og dømme og avvise. Har nettopp takket nei til en invitasjon fordi han ser litt rar ut på ett av de ti bildene sine, ha ha. Og så sier han en ting jeg ikke liker. 1 ting!!! Huff2, Har du hørt noe så overflatisk? (”nei, han er nok ikke min type gitt”, sier jeg til meg selv, sånn midtskill da gitt, og den jakka der). (note to self: kanskje jeg likevel skal møte ham over et glass vin?). Tenke. Vurdere. Kanskje. Nja, hmmm. Vet da søren. Tenker vel til det går over:-)
PS: Jeg liker alltid best å si jeg. Men det hender at jeg glemmer meg, hvis jeg refererer til noen. Det gjelder sikkert flere. Og det må da være lov, uten å bli tatt for å mene noe på vegne av alle. Glemme seg, (ikke meg:-) tilgi!