Et tema som jeg har tenkt mye på, og som jeg har diskutert med en nylig singel kompis.
Gir vi rett og slett opp litt for lett i et forhold syntes dere?
De fleste av oss er jo singel etter et forhold.
Kunne det blitt reddet med litt mer jobb?
Blir vi påvirket av TV og det til tider glamorøse livet vi ser der?
Meninger?
Jeg finner det interessant at man nå ser en markant økning i skilsmisseraten kontra tidligere generasjoner.
Og den statistikken er kun for de gifte. tenkt dere den raten det er på samboerforhold.
@hovmester, men da ga du/dere ikke opp "for lett" da.
Nå skal jeg jo ikke skjære over en kam, for det finnes jo like mange skjebner som mennesker her på sukker..
Baker forresten brød jeg... kan ikke huske sist jeg gjorde :)
Haha, sant
Min søster som bor i Nord trenger jeg egentlig ikke snakke så mye med, fordi jeg vet stort sett alt hun gjør uansett via face...
Klart det var mange ulykkelige relasjoner før også, men holdningen mener jeg har forandret seg.
Om det er til det verre eller bedre skal jeg ikke påstå at jeg vet.
Flink du santonse. Skikkelig manneemne. :-)
Det har jo blitt mer og mer sosialt akseptert å skille seg. Man kan jo vri litt på det og tenke på alle de ulykkelige ekteskapene som mange virkelig burde ha gått ut av, men som bestod pga at det ikke var mulighet for å skille seg.
Nei, gikk ut av forholdet på antidepressiva, fordi jeg hadde prøvd for lenge.. Brukte år på å bestemne meg, og kunne slippe medisinene 6mnd etter at jeg var ute. Det vanskeligste valget jeg har tatt, men aldri angret. Men kanskje derfor jeg har drøyd sånn med å søke noe på nytt. Men jeg tror fremdeles på kjærlighet☺️?
Om jeg elsker, så tåler jeg bortimot alt. Bare jeg får sjangsen. Jeg gir ikke opp.
Er følelsene derimot borte, og forholdet tærer på helsa i tillegg, da er det over og ut.
Ja, ja, nei og ja. Ja jeg synes vi gir opp alt for lett i et forhold. Men da vil jeg presisere at jeg mener forhold hvor man elsker hverandre og en gang var veldig forelsket. Kjærligheten er virkelig verdt å kjempe for, mener jeg og mange forhold kunne nok blitt reddet ved å legge litt mere arbeid i det.
Jeg tror ikke vi blir påvirket av tv, i alle fall blir ikke jeg det. Men jeg tror vi blir påvirket av sosiale medier og nettdatingsteder som sukker, møteplassen, match og gudene vet hva alle heter.
Det er alt for lett å bytte ut i dag. Vi får en slide-kultur hvor vi leter etter det perfekte, og alle blir sveipet til venstre. Vi får en Chandler Bing-mentalitet hvor vi velger bort alle som ikke passer inn i vår perfekte ramme. "Nei, hun hadde skjev nese, hun hadde rar latter, hun hadde 5 kilo for mye, hun var ikke sporty nok, nok selvsikker, har ikke fine nok klær/bil/leilighet osv" Slik fortsetter vi og blir bare mer og mer kresen til ingen passerer gjennom nåløyet, og vi sitter alene og trist tilbake.
Faen, nå ble jeg nesten deppa. Jaja, trøster meg med at jeg satte det på spissen, og at det sikkert ikke er så ille. :-)
Mine foreldre skilte seg når jeg var 18 år, det første jeg sa var "det var på tide" så såklart finnes det ulykkelige sjeler i de litt "eldre" generasjoner også.
Og mener jo absolutt ikke at man skal være i et forhold for enhver pris.. Men når jeg ser mine venner fortelle hvorfor det ble slutt så kan jeg ikke la være å tenke at det er litt lettvint noen ganger (de jeg har hørt begges versjon) det betinger jo at de snakker sant til meg da..
Samtidig har jeg vært vitne til forhold der vi har nærmest tryglet den ene parten om å forlate..
Brukte vel 3 år på å få det til å funke.
Mista meg selv litt i løpet av de årene.
Heller ikke gøy å avsløre utroskap.
Så da så...
Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne opp med noen og allikevel være ensom... Det skrev jeg vel i en annen tråd her om dagen.
Det er noe jeg så til de grader vet alt om.
@lisalinn
Utroskap ville nok ikke jeg heller kunne klart å jobbe meg gjennom.
opplevd samme selv, og ikke noe morsomt nei.
For min del prøvde vi alt for lenge da jeg til slutt sa fullstendig stopp etter 19 års forhold (gift i 16). Men er enig i at det er enklere i dag å ende et forhold. For noen er dette det beste, og for andre kunne kanskje et forhold reddes med litt ekstra innsats fra begge parter.
Jeg tror ikke nødvendigvis at folk gir opp for lett, men jeg tror at folk er mer usikre på hva de egentlig vil ha "Hvorfor er vi sammen egentlig. Jeg trenger deg jo ikke når jeg tenker meg om" - en av flere av velferdsstatens baksider .. velferdsstaten gir mer uavhengighet, mer eller mindre utvalg av partnere avhengig av hvem det gjelder og syn, gjennomføring for "den amerikanske drømmen" .. mye vil ha mer, blir også mer tiltaksløs og slappe - det som kommer lett går lett (nettdating f.eks) .. rolleforvirringer .. etcetc ..
@mjau
Klart det fantes ulykkelige ekteskap før også, men i like stor grad som nå tror jeg faktisk ikke at det var, nettopp fordi de var "tvunget" til å jobbe seg gjennom problemene, som jeg faktisk tror kunne styrke forholdet.
Men om det faktisk er tilfelle eller ikke vet jeg jo ikke...
Jeg tenker da på om jeg hadde levd på 40-tallet.
Opplevd det jeg gjorde i mitt forhold.
Oppleve at jeg ikke kan skille meg fordi jeg er hjemmeværende, jeg kan ikke forsørge meg selv. Det er ikke sosialt akseptabelt å skille seg og utroskap og sånn det skal man ikke snakke om. Det finnes ikke samlivstersterapeuter. Jeg tror msnge kvinner (og menn) jobbet seg igjennom mye på egen hånd. De var flinkere til å holde ut. Men jeg tror ikke det å holde ut nødvendigvis redder et forhold. Det gjør bare at du kan overleve i det.
Gud bedre så glad jeg er for at jeg lever i vår tid!
@lisalinn
Ja i mange forhold var det helt sikkert slikt..
Kan også bare svare for meg selv. Og vil si både ja og nei. I enkelte tilfeller ja og enkelte tilfeller nei.
I mitt siste forhold hadde vi det veldig godt sammen, både fysisk, emosjonelt og psykisk, men vi var uenige om barn. Han hadde 2 fra før av og ville ikke ha fler, mens eg har ingen selv og ville ha en gang i fremtiden. Selv om det var veldig, veldig, vondt, var det det rette og avslutte det for begge parter.
I et annet forhold var det stor alder forskjell mellom oss, han var 11-12 år eldre. Vi var gode venner lenge før vi ble sammen og vi hadde det veldig godt når vi var et par. Men han syns nok det ble for mange spørsmål fra samfunnet/de rundt oss. Jeg tenker det er viktigere at vi hadde samme verdier, holdninger, mål i livet og livssituasjon, (begge barnefri og studenter) enn hva samfunnet tenkte om oss. Der kunne vi sammen kanskje ha jobbet mer med forholdet. Kanskje eg kunne vært tydeligere på at det ikke var en faktor for meg? Snakket mer sammen om det? Vet ikke jeg, men der har eg tenkt noen ganger at vi kanskje ga litt for enkelt opp, fordi vi hadde det fint sammen. Det som er dumt at etter forholdet gikk dunken har det aldri vært naturlig og ta opp vennskapet, så man endte opp med å både miste en partner og god venn.
@Guybrush: Jeg kan ikke se det som noen bakside ved velferdsstaten at man i mindre grad er finansielt "fengslet" i et ekteskap. Hvis noen hadde sagt til meg "du, jeg har bodd med deg de siste x årene fordi jeg ikke hadde råd til å gå", så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort... En utrolig trist tanke. Selv om en del troiig kunne sagt det, om de var ærlige. Av de eldre.
Tja.. Ikke godt å si. Men min holdning er at hvis den andre parten i forholdet ikke er interessert i å jobbe like mye for at det skal fungere som meg selv, så er det bare å droppe hele greia.
Du lurer på om vi gir opp for lett? La meg da heller stille deg et annet spørsmål.
Kanskje vi heller er for raske til å gifte oss fordi alt skal gå så fort og folk har så dårlig tid?
@powpowgutt
Interessant vri på problemstillingen, og det kan jo absolutt ha noe sannhet i seg ja..
En vet likevel ikke hvordan det hadde vært å være i et forhold i tidligere tider, ettersom man ikke levde da. Bra og dårlig med begge deler.
Mange par som ikke skulle vært sammen, hvor relasjonen rett og slett er usunn som "terapeuter" o.l. Tjener penger på, og redder smuler. Hadde slike terapeuter vært mer som Dag, eller Dr, House for den del, så hører iallefall folk sannheten istedenfor å bygge luftslott. Folk beit tenna sammen før, nå er mye generelt og litt for mye følelsesnakk igjen. Veien til helvete kan også være brolagt på gode intensjoner
Hvilken fase man er i forholdet er uansett vesentlig, barn eller ikke f.eks. Hver om sin tanke i forhold til det, da handler det iallefall ikke kun om en selv lenger
For meg virker det som det er mer sosialt akseptert å få barn raskt, enn det er å gifte seg tidlig. Det synes jeg er rart!
@santonse: Jeg blir provosert/ irritert de gangene noen setter spørsmålstegn ved om bruddet var nødvendig. De har ikke hørt og sett og følt. Man må ta folk på alvor, og gå ut i fra at de som hadde koene på vet om de måtte være på eller bli tatt av.
@Dedikert65
Du må gjerne bli provosert det er din fulle rett, men utfra svar her så er jo ikke alle uenig i påstanden om at noen forhold gir seg litt for lett.
At jeg har vært i forhold der det IKKE ville vært mulig for meg å arbeide seg gjennom problemet OG har vært i forhold der jeg ser i ettertid at det kanskje kunne vært "reddet" med litt mer innsats fra oss gir meg både erfaringen og "rett" til å stille spørsmålet.
Så får det være opp til folk selv å mene noe.
Jeg kan bare svare for meg selv på det spørsmålet. Jeg ble singel for 2 år siden etter 25 års samboer/ekteskap. Det var et tungt valg, men noe vi ble enige om var det beste. Vi hadde flere "skippertak" de siste årene for å prøve å tenne/bevare gnisten i kjæresteforholdet og ikke bare vennskapet. Men som oftest ble følelsen av ensomhet i tosomheten det man satt igjen med dessverre. Sosiale medier og TV ble til tider våre faste følgesvenner når vi skulle ha tid sammen, og de gode samtalene ble redusert til "tomt snakk".
På den positive siden har vi bevart vennskapet vårt etter vi gikk i fra hverandre, og det setter både vi og barna våre pris på:)
@villrosa
Jeg er absolutt ikke bastant på temaet nei.
Bare mener at det er en interessant problemstilling.
h*n som snakket om velferdstaten har jo muligens også et poeng.
.. hun skal det stå @santonse. Jeg er dame ;)
Slapp av @Gayblush, vi ser deg 😉
*det
Etter at jeg "tok med" ungen og flyttet, har jeg EN gang blitt spurt av ungen hvorfor jeg ikke ville bo i "det røde huset" ( huset vi kjøpte sammen), -ikke hvorfor jeg ikke ville være sammen med faren. Sier litt om hvor tilstede eksen var. Faren er mer sammen m sønn nå, enn han var mens vi bodde samnen. Så alt ble bedre. Jeg var ikke ensom, og sønn så mer av far sin 😊
Noe er verdt å kjempe for, annet ikke.
Jeg er alltid den som harr stått igjen å blitt forlatt i mine forhold. Håpet har jeg enda da for å finne min match som varer. Men heck, er ikke guds beste barn jeg heller, shitloads med feil !
Det er de som blir sammen med folk tidlig. og de som blir det sent, og den tredje kategorien de som er evig single .. like mange sannheter som det finnes individer uansett. Målet er uansett å finne ei dame, ikke en type ref.trønderhumor 20:07. Hvor det er verdt å kjempe, og ingen tvil. Dersom man tviler, er man ifølge meg selv ikke nok oppmerksom på den andre parten uansett, og forholdet er ikke sunt - det enkle er ofte det beste, og det vet man kun dersom en kjenner seg selv og sin egen smak i valg av partner .. kan ikke tvile på om man vil den man fortrinnsvis elsker, det er en åpenbar gal kurs, men igjen .. hver for seg selv. Så var det å finne denne kvaliteten da, den som får alle andre til å se ut som grå nisser ;)
Innlegg slettet av bruker
Innlegg slettet av bruker
eg tror folk generellt hadde litt mer realistiske forventninger til vanskeligheter som vil komme i et forhold før ja, og at man i større grad var villig til å tåle, jobbe seg igjennom..
"i gode og onde dager" betydde mer før tror eg...
folk vil ha bra jobb, bra fritid, masse sex, masse oppmerksomhet, masse opplevelser, masse stimuli, masse alt hele tiden..instant gratification..ellers er ikke livet og forholdet bra nok. vi er kravstore over hele fjøla;)
Vi er generellt mer egosentriske nå enn før, "eg, meg og mitt" samfunnet og hva kan du gjøre for meg? eller hvordan kan eg bruke deg for å gjøre mitt liv bedre? klart det påvirker hvor langt vi er villig til å strekke oss for andre inkl en partner..dvs at vi er mer egosentriske også i relasjoner ..og fokuset på egen lykke kan komme i veien for felles lykke....eller at den harde småbarnsfamiliehverdagen kommer i veien for egen lykke/selvrealisering..og det er vanskelig å tåle for mange flere nå enn før tror eg...jfr det normale i det egosentriske selvrealiseringssamfunn..man vil ikke gå glipp av morroa!
Hvorfor er det så mange par som går fra hverandre nettopp innen første åra etter de får barn sammen? jo, slitsomme dager er krevende..og det egosentriske må ofte vike.. mye utroskap "rettferdiggjøres" med dårlig/for lite sex hjemme nettopp i slike faser i livet tror eg. Det pleier å hjelpe dårlig på å holde sammen...
Noen holder sammen for lenge, men klart vi gir opp lettere enn tidligere generasjoner sånn jevnt over. Det har med kvinnefrigjøring, øk. uavhengighet og sosial aksept å gjøre også...
Bare tenk på hvor lite som skal til før vi forkaster noen som mulige livspartnere...tror faktisk de var "litt" mindre kravstore/ kresne før, med større aksept for det "uperfekte" evt større rom for hva som var innafor både utseendemessig og ellers. Denne kravstorheten tar vi jo også med oss inn i relasjonenen og da klarer vi til slutt ikke å oppfylle hverandres høye forventninger når hverdagen tar overhånd...eller no sånt...
Det hele får både heldige og uheldige utslag i enkeltrelasjoner og i hvordan vi ser på relasjoner i samfunnet, Generellt kjemper folk kanskje mindre fordi de har mindre å miste nå enn før og det er så mye tilsynelatende grønt gress tilgjengelig. Om det er bra eller dårlig og på hvilken linje man vil legge seg får hver og en avgjøre.
@antonyma
Flott skrevet!
Regner med @Guybrush tåler trønderhumoren 😉 Du la jo hodet på huggstabben selv 😄
Jeg har erfaring med at noen gir opp uten dialog. Selv om følelsene er der. Grunnen er vel bakenforliggende årsaker. Bl.a. Traumer som andre har påført dem.
Jeg synes forhold er en seriøs greie, og er forsiktig med å gå inn i nye. Jeg ønsker ikke å bli sammen med noen for å oppdage etter 6 mnd. at jeg ikke har de riktige følelsene likevel.
Dette vet man vel uansett aldri. Derfor tar mange forhold slutt etter en stund, der man før i tiden allerede hadde giftet seg og var "fanget"
At mange forhold tar fort slutt, kan derfor bety at folk ikke er så redd for å prøve i utgangspunktet. De vet at bakdøra er åpen, og ingenting er forpliktende.
Mangler det følelser er det vel lite å gjøre.
Er det andre ting som skurrer i forholdet, kan vilje til dialog løse mye. Ikke alle har den viljen.
Kan forresten meddele at brødene ble superb gode!
@Antonyma: Det er nok mulig at folk før hadde både høyere moral og terskel for å tre ut av et ekteskap. Men de ytre rammene har jo også endret seg drastisk bare la oss si fra 50-tallet til nå. En husmor på 50-tallet hadde muligens husmorskolen og hadde sin rolle i ekteskapet som hjemmeværende. Ektemannen var økonomisk hovedforsørger. Rammene rundt var dermed mye strammere - og det å bryte ut av et ekteskap og bli alenemor, uten egen jobb og inntekt , vil jeg tro satt veldig langt inne! Så av den grunn tror jeg de var mer "fanget" i et dårlig ekteskap og ble værende av økonomiske årsaker. I dag er situasjonen ganske så annerledes. Mange kvinner har høyere utdannelse og god inntekt, og det er jo en faktor som gjør det letter å tre ut av forhold som evnt er destruktive. Så mulig at forventningene pr i dag er for høye og terskelen for å gå lavere - men valgmulighetene er også flere. Hvis mannen drikker og slår , hvorfor bli? Tidligere var man gjerne mer stucked "i de vonde dagene".
@Li39 dette påpekte eg jo også...?? i setningen: "Det har med kvinnefrigjøring, øk. uavhengighet og sosial aksept å gjøre også..."
Dette er en stooor årsak til flere brudd nå en før ja og akkurat denne årsaken er en bra årsak...at ikke kvinner "må" bli..
uavhengig av det tror eg samfunnsutviklingen forøvrig gjør at vi kjemper mindre
takk @santonse :)
@santonese: Jeg ble ikke provosert av ditt spørsmål, men av andre som har spurt meg. Ville vi har KUNNET redde samlivet, hvisomatt dersomatt vi hadde gjort det og det? Det blir ufruktbar etterpåklokskap. Det nyttige er å tenke gjennom det som skjedde for å forhåpentligvis lykkes en evt neste gang (neste samliv). Nylig ble jeg spurt om jeg ville flyttet tilbake dersom det var mulig....? Vel..., ville man foretrukket at jorda var kvadratisk? Det er like teoretisk.
@gravlax...hehe.. irriterende mye konkurrende grønt gress innimellom ja!
Bare hold denne "vi" utenfor. Hater generalisering. Det "vi alle" uansett har felles, er samfunnet vi lever i, ergo er det viktig vesentlig i trådteksten. Dataene har jeg ikke satt meg inn i, men det er vel forskjell på bygd og by - samt hvilken bygd, og hvilken by.
Så er det folk som ikke er så kresne, og folk som er det ut av ville helvete. Her spiller krav om forventninger inn: "Hva man forventer ut av et forhold" .. samt at like barn leker best: "avklaring - vi vil det samme, og har samme filosofi på tingenes tilstand"
I et samfunn som vårt kan det lett være forvirrende å vite hva man vil, ettersom mulighetene er så mange, og mye lett tilgjengelig "i kvantiteten kan kvaliteten være vanskelig å spotte" - En av våre største tyver og forbrytere er slik jeg ser det: Stress (spis mindre sukker, ikke sitt for mye stille) .. samt manglende vilje til å kjempe (har det for godt)
Klart jeg tåler det @E47. Må ha noen som ligger med halsen litt bar her inne - folk vil underholdes uansett tilhørighet og parti man velger å ha her inne
Ellers er det litt gøy med en saklig tråd som får lov til å leve her, og det er alt jeg skriver om den saken ;)
@dedikert65
Ok, det er jeg absolutt enig i, en ting er å spørre om hvorfor, noe helt annet å skal gi "råd" i ettertid...
Mange gode refleksjoner her ja. Når jeg ser meg rundt, så opplever jeg nok at det er like mange som holder ut for lenge, de som gir opp for fort.
Fint å gjennomtenke egne forhold også, og stille spørsmålet; ga jeg opp for fort? I hvert fall tenke gjennom, jeg gjorde øvelsen for noen uker siden da jeg ble konfrontert med spørsmålet.
Klart det er lettere å gå i dag. Jeg tror jeg synes det er bra, som sagt over her; mange burde kanskje aldri vært sammen, du bare ser at de ikke har det bra. Men så holder ut da, av egne, ulike grunner.
Et kjærlighetsforhold bør uansett aldri handle om å holde ut. Hva er da poenget? Jeg er ikke sikker på om vi hadde stilt spørsmålet dersom IKKE livslang kjærlighet var målet og målestokken for suksess i kjærlighetslivet i vår kultur. Kanskje den målestokken har godt av å bli utfordret? Vet da søren, jeg.
Kompliserte greier. Marry me, for better or worse...i dag svarer vi ikke like raskt JA, vi lurer i stedet; "how much worse" :-)
...*første avsnitt...lenge, som de...
@Antonyma: Jupp. Jeg hadde bare noen tanker å lufte rundt det. Ditt utsagn om at "de var litt mindre kravstore før" satte i gang noen refleksjoner se. Jeg synes alltid det er interessant å se det store bildet og de bakenforliggende årsakene til at folk gjør som dem gjør.
At vi skal leve i gode og onde (eller vonde) dager med ett menneske er ikke noe annet enn resultatet av en menneskelig samfunnskonstruksjon. Om vi da, nå, gir opp for lett, eller tidligere "stuck with it" av komfortable årsaker for lett, må besvares før vi kan si at vi i dag "gir opp for lett". Når han og hun er mer likeverdig ift konsekvensen av å gi opp, da gir vi mer opp! Det forteller meg at vi ikke gir opp for lett! Det forteller meg at "til døden skiller oss ad" er sprøyt!
@Ts
Jeg får heller si at vi gir opp for lett vår singeltilværelse til fordel for en høyrisiko forhold/ekteskap på grunn av ................Fyll her hva som passet(r) for deg ..
@bos
Jeg har ikke sagt at det er verken det ene eller det andre, bare tok opp tema...
@Santonsen
Tok du deg nær av det ? Skriver av egne erfaring .
@bos
nei kjære deg, absolutt ikke!
Bare poengterte at jeg vet egentlig ikke..
Dvs jeg hadde endel tanker rundt dette, og de har nå fått selskap av andre tanker(etter innlegg her) som skal inn i ligningen...
@Villeosa: du gir i hvert fall ikke opp så lett😃
@Santonse
Godt å høre :-) Lykke til