Er alminnelige i god form. Liker å male. Vanskelig å finne ei dame som er glad I meg som jeg er. Er ikke rik, men har jo jobb å gå til. Savner ei jente å prate med. Opplevelser sammen. Ei å Være god mot. Stryke ho på håret. Gi gode kommentarer til. Ærlig og snill kar. Altfor mange karer i Møre og Romsdal. Kan flytte til deg. Vi bli kjent. Så ser vi hva som skjer. Klem. Er en rolig og ærlig, omtenksom, omsorgsfull og hjelpsomm, snill kar. Kan også være tøff på sin måte. God natt, .
Fikk ikke til å Være pseudonym. Hvordan blir / gjør man det å bli ukjent pseudonym enn profil navnet.
Nå ser en konsekvenser av de radikale endringen i bosettingsmønstrene siden krigen. Det sitter tusener av single og ensomme menn igjen i distrikstfylkene, mens det er tusener av single, men ikke fullt så ensomme kvinner i byer og større tettsteder.
I den tråden her om dagen om hun som ikke fant noen og var redd hennes høye lønn og "sjefsjobb" ødela, sitter den andre enden av dilemmaet. Om alle de karriere-vellykkede kvinnene kunne lære seg å se litt nedover på den sosioøkonomiske rangstigen, og mennene kunne lære seg å ta litt over halvparten av husarbeidet, så kunne vi møtes på en ny halvvei enn den historisk stereotypen vi innbiller oss har funtes, men som bare var et kort blaff i etterkrigstidens amerikaniseringsperiode.
Dette gapet vil bare øke ettersom andelen kvinner i høyere utdanning ikke har sluttet stige. Om et tiår eller to når andelen 47-åringer med høyere utdannelse utgjør 70% kvinner, så sitter mennen igjen i ufaglærte og lavtlønnede faglærte yrker ensomme ute i landet der "arbeidet" gjøres, mens kvinnene tilbringer ettermiddagen på kafe i bysentrene. Da har vi ikke engang mulighet til å møtes på slump.
Det mest outrerte eksempelt er alle fra Polen og Litauen som jobber seg halvt ihjel i NOrge, som er periferi for Polen, mens husleiepriser og andre kostnader gjør at kvinnene som har mulighet til kontorarbeide i hjemlandet ikke tar med barna og kommer etter. Har vi tenkt igjennom hva det gjør med 40 000 menn å sitte 600 kilometer fra konene og sture på anlegg med like mange andre menn i samme situasjon.
Vi lager et samfunn som oppfordrere til drikking i ensomhet, som gir tusener på tusener menn ensomhetsfølelse som er ganske så berettiget: Det var helt riktig å fra 1770 årene å kjempe frem et likestilt samfunn, fra de første spede "frihet likhet og søsterskap" i middelklassen i Paris til dagens Nordeuropa som er det mest likestilte område på jord siden før vikingetiden da fiskerbonden i Norge var helt avhengig av kvinnene for å drive gårdene på kysten. Men vi må innse at det ikke blir slutt på at noen faller igjennom i den andre enden, på karriere eller sosial posisjon eller begge deler. Når kvinnen har tatt et par millioner trinn over bunnen av trappen, så må noen menn ha blitt skjøvet ned, eller forbigått på godt og vondt. Jobb, villa og bil dekker ikke i lengden opp for det naturlige behovet en har for kroppskontakt, noen å dele middagene med, og formeringsleken.
Det er ingen gode svar på hvordan løse denne ubehagelige konsekvens av samfunnetsendringer, men vi kan faktisk ikke ignorere dette lenger uten å få resultater ingen ønsker. For nnoen hundre år siden ble overskuddet av menn sendt 20 år i militæret hos oss, halshugget i satmmekriger i Afrika, og tvunget til eksteskap med sine storebrødres koner i deler av Asia. Det var løsninger som ikke kan gjenninføres hos oss, helt utenkelig å prøve, men noe må vi gjøre.
Jeg ser bare en legitim fremgangsmåte som ikke er grovt brudd på all etikk: Kreve en endrinig i lønns og arbeidsvilkår og arbeidssituasjon/metode i skolen slik at også guttene klarer seg igjennom skolen på like vilkår. At menn i århundrer har hatt fordeler vet vi alle. Det er dog ikke lurt eller riktig å legge opp til det motsatte, når en vet hvor diskriminert kvinner ble av den situasjonen vi hadde delvis frem til 1970 og 80 årene. Vi tjener intet på at det gradvis blir like ille andre veien.
Amen
Unnskyld Fjellper: Det var ikke meningen å skrive istykker spørsmålet ditt. Du hadde en helt legitim problemstilling, og jeg ødela den med en tirade fullstendig ute av proporsjoner.
Håper du er en tilgivelsens mann, og at noen av de mange skriveføre kvinner tar opp tråden og svarer deg.
Hei Mundari takk for at du svarte meg.😊 Du skrev slik det er i det norske samfunnet . Slik jeg opplever at det er. Ting i persektiv. Jeg og en arbeidskamerat , maling, oppussing, . Kan nevne noe som tok en sjanse på kontakt med ei som jobber på Nille . Vi har smilte til hverandre. Traff henne på kiwi , vi smilte og sa hei, . Jeg tok en sjanse ba ho på kafé prate eller på kino. Hun såg på meg, takker for. Hun likte at jeg spurte. Hun har en mann sa ho, ga meg en klem . Du får enten ja eller nei, flørte i hverdagen. Smilte i kveld. Kjempe trivelig dame. God natt Klem folk.