Barn og sommerferier

Inspirert av noen andre tråder som omhandlet samvær med barn ble jeg litt nysgjerrig på hvordan dere gjør det med samværet med barn i sommerferier?

For mitt vedkommende har vi mellom tre og fire uker hver.

Jeg var på en date engang der temaet kom opp, og da jeg forklarte hvordan vi gjorde det fikk jeg kritikk for at vi kunne være uten barnet så lenge.

Jeg begynte å tenke litt på det i ettertid, men kom frem til at den måten vi gjør det på ER den riktige for oss for øyeblikket.

Vi er begge innflyttere til her vi bor og har familie på forskjellige steder.
Jeg drar da ofte med min datter til min familie i ca tre uker, men sørger for at vi har noe tid til å kunne dra andre steder om vi ønsker det.

Det er klart at det er lenge å være uten barnet i opptil fire uker, men jeg vet jo at barnet har det topp når hun er hos mor, og mor vet at barnet har det topp med meg.

Kjør debatt, hvordan løser dere dette?

Nå er det en del år siden jeg var i den situasjonen (barna mine er voksne nå og har flyttet hjemmefra)
Men vi løste det med 3 uker med meg og så 3 uker med barnas far. Byttet på rekkefølgen annenhvert år. I tillegg hjalp min far til som barnevakt en uke før skolestart.
Jeg syntes ikke det var lenge å være uten barn i 3 uker. Forstår ikke helt den med at man får kritikk for å være uten barna så lenge? Men det jeg har opplevd er å få kritikk fordi jeg åpent og ærlig sa at jeg syntes det var litt deilig å ha disse 3 barnløse ukene. Ungene hadde det supert med far og jeg kunne gå på jobb og komme hjem til stille hus, eller finne på ting etter arbeidstid uten å tenke på barnevakt. Sove lenge i helgene og lade batteriene. At man nyter litt fred og ro uten barna sine betyr ikke at man ikke elsker dem <3

Jeg er så hjertens enig med dere begge....Slik gjør vi det hos oss også :) Barna har det jo bra, og man Sees jo igjen. Ferie er ferie, og jeg tror ikke barna lider under fravær av den ene eller den andre noen uker i året.

Vi har 14 dager hver. Mange barn tåler å være borte fra en av foreldrene uten problemer, jeg tror det har mye med hvordan dynamikken mellom foreldrene og håndteringen av ungen foregår. Jeg vet at det er blandede følelser her, og mye synsing, og en regel for alle løser ikke alt. På toppen av dette skal man ha dårlig samvittighet?

Ungen formidler sitt behov, og da kan man bruke mobil eller skype eller ta en tur innom om det er så sinnsykt viktig. Det er ungen som skal stå i sentrum, ikke foreldrenes behov. Jeg tror man finner gode løsninger hvis man bare tenker at ungen har rett på begge foreldre, og ikke begge foreldrene som har krav på ungen.

Gode avtaler er et must, og litt fleksibilitet i forhold til dette, for ting skjer, det må man være forberedt på.

Riktig ille blir det jo om mor (eller far) står og gråter og forteller barnet at "jeg kommer til å savne deg sånn", "jeg liker ikke at du skal være så lenge borte fra meg", "er du sikker på at det går bra?" osv. Ungen drar jo da av gårde med dårlig samvittighet for å forlate mammaen sin. Og ungers lojalitet er stor.
Vet at mange synes det er forferdelig å være uten barna sine i noen uker. Men ikke overfør dette til barnet.
Ha heller fokus på at barnet skal ha det gøy på ferie med den andre foreldren (uansett hvordan ditt forhold til eksen er).
Ha fokus på å gjøre positive ting for deg selv mens barna er borte.

Gode svar. Kan legge til at vi samarbeider veldig godt sammen når det gjelder barnet. Vi bytter dager om det skulle være nødvendig på grunn av jobbturen eller slikt, men også om barnet skulle få lust til å være noen dager hos meg eller omvendt.

Er enig i at det ER deilig med en barnefri uke, klart savnet er der spesielt i helgene om jeg ikke har planer, men da inviterer jo jeg bare meg selv på en kaffe hos ekskona og mannen hennes. :)

Fint å høre at tre uker ikke er så unormalt som hun skulle ha det til.

@kvinne: veldig sant. Godt poeng. Vi gjør heller ikke det, fokuserer på hvor fint ungen skal ha det, og bygger opp i flere dager. Jeg skjønner ikke hva foreldre tenker på når de lager et slikt drama, stakkars unge!

På 3 år har far hat barnet en uke første sommeren. Skal egentlig ha 2 uker hver sommer. Jeg holder på mine 3 uker. Varsler far om når jeg skal ha ferie, men dessverre er han ikke interessert i å stille opp. Bare en helg i ny og ne.

@bekkarekka: Forferdelig trist å høre. En far som ikke deltar er pyton. Ungen får ikke et bra forhold til faren, og er det av og til-besøk er det liten eller ingen rutine, som gir trygghet for både voksne og barn. Fryktelig leit!

Bekkarekka.

Utrolig trist å høre.. Han har ingen anelse om hva han går glipp av, og de årene får han aldri tilbake.

Minstemann er 3,5 år, og denne sommeren er den første med to hjem. Vi har en avtale om 21 dager/3 uker hos pappaen.
For barnets del foreslo jeg en myk start i år, og de 21 dagene ble litt oppdelt, der den lengste perioden ble på 10 dager.
Det gikk helt fint for alle parter, og neste år kan vi nok satse på å ta de 3 ukene samlet.
Det eneste som kan være litt kinkig er at pappaen ønsker å ha begge ungene sine (han har en fra før) på likt, og det trenger jo ikke passe ift 3 parter. Men slikt må man jo løse. Jeg tror at foreldre har godt av én til én-tid med ungene sine innimellom.

Ingen av oss foreldre har særlig med familie her i byen (jeg har ingen), så et godt sammarbeid er et must.

Det blir hva foreldrene gjør det til.. Vi deler som @lisalinn og det fungerer utmerket. Ungen vet at begge vil han vel, og utrykker ikke noe sorg ved å bare være m en av oss. Vi har funnet balansen 😊

Det jeg lurer på er hvordan man løser sommerferiekabalen om f.eks. far kun skal 2 uker ferie med barnet sitt? Skolen er stengt i mange uker og moren har vel ikke ubegrenset med ferie å ta av?
Jeg vet i hvert fall at å "nekte" den andre foreldren ferie med barnet kun er ris til egen bak. Når man hører @Bekkarekka fortelle at barnefaren ikke vil delta så burde man prise seg lykkelig for at man har en eks som vil! :)

Veldig enig med @kvinne(Kanskje kvinne med stor K ikke er så viktig tross alt:-)

Far har tre uker, farmor uke, mormor uke og så tre uker med meg. Det meste er fleksibelt, og vi kan fint finne på noe sammen også. Vi har jo laget barna sammmen:-)

Den andre sommeren etter bruddet her nå.
Jeg har ungene 3 uker i strekk, og så er de hos mor 3 uker i strekk. Ellers følger vi normal rutine.

Fleksible er vi også. Da dattra skulle tilbake til meg igjen, så passet det ikke, fordi hun ville være på ferie hos morfaren. Og selvfølgelig fikk hun det.

Jeg hadde ungene en mamma-uke da mamman skulle på storbyferie. Ungene blir hos mora når jeg skal på rypejakt, enda det er min uke. Skulle bare mangle.
Ikke er det vanskelig heller. Begge har nytte av denne fleksibiliteten.

Hovedsaken er at man tar hensyn til barna, slik at de ikke blir kasteballer eller redskaper i en privat vendetta. Mennesker som ikke setter barnas behov før sine egne har jeg problemer med å forstå.

Amen E46

Er dette mulig å diaskutere uten alder på barna. Mine barn er så gamle at de må nå få velge helt selv, jeg vil ikke ha de hos meg fordi de føler de må, men fordi de har lyst (16 og 21 år)?
Når det gjelder deling i korte eller lengre perioder må det vel være mye mer gjennomførbart, og mindre stress å dele ferien i tom ennat de skal flytte mange ganger gjenom ferien. kan ikke skjønne annet.
Når jeg ser alle kommentarene som kommer inn på de fraværende forelre blir jeg bare trist. Godt jeg ikke har havnet i en slik felle (enda, bank i bordet).

@Mundari
Jeg tror på lengre sammenheng i samværet i utgangspunktet, men dette var en ny ting for minsten her, i tillegg til at det passet best mtp å ta ham med på ferieplaner.
Det ble en vinn/vinn-situasjon for oss i år. Hva som skjer neste år vites da.

Nå er det jo slik at guttungen er vant til å bli hentet i bhg av pappaen en gang midtukes pluss annenhver helg, så sommeren hadde større intervaller slikt sett.
Men barn er forskjellige, og han lillepoden her er god til å si ifra om hva ham syns om ting. Det gjelder bare for oss foreldre å lytte med alle sanser 😊

Manuki: Jeg regner med at foreldre som lytter med alle sanser lykkes rimelig godt. Og to adresser er virkelig ikke livets undergang. "Alle" barn i Norge lever fullstendig beskyttede liv. Heldigvis.