Jeg tror at møter man den riktige, så er man klar. Er det kjærlighet der, så blir alt lettere. Mangler det så blir alt vanskeligere. Er man i tvil, så er man egentlig ikke i tvil. Man kjenner at man fint kan leve uten den andre. Hvis man søker etter den store gjengjelde kjærligheten, så er ikke greit nok godt nok.
Det er mange veier til Rom, mange veier til kjærligheten. Folk har møtt kjærligheten når de var alvorlig syke, hatt det travelt på jobb, er blitt singel etter mange års ekteskap osv. Mange som sier de ikke er klar, blir klar når de møter et menneske de ikke kan leve uten. Når noen sier de ikke er klar, er det fordi den andre ikke treffer deg dypt nok. Det gjelder sikkert ikke alltid, men ganske ofte tror jeg.
Tenk på George Clooney, som i mange år sa han aldri skulle gifte seg igjen. Sladderpressen sa han forlot sin forrige kjæreste, en italiensk modell, fordi hun ønsket seg et mer stabilt og seriøst forhold. Han ville ikke gifte seg igjen. Det gjentok han gang på gang til media. Så møtte han en ny kvinne og ble gift. Kjærlighet og alt blir forandret og lett.
Det å søke Soulmaten. Spare på kruttet til man har funnet gull. Er det klokt eller uklokt?