Det absurde liv

Vi bygger store deler av livet på håpet om morgendagen, samtidig som den bringer oss nærmere døden.

Verden er ikke fornuftig, men allikevel bruker vi mye av vår tid og tankekraft på å forstå den.

Må en realistisk oppfatning av livets meningsløshet nødvendigvis føre til selvmord?

Kan vi finne lykke når håp åpenbart er en illusjon?

NB: Dette er ment å være en eksistensfilosofisk tråd. Vennligst ikke rot den til med religiøse vinklinger som ofte genererer defensiv og aggressiv oppførsel uten å tilføre noe. For den som ønsker å lese seg opp på emnet kan jeg anbefale Myten om Sisyfos av Albert Camus.

Livets generelle meningsløshet trenger da ikke å føre til selvmord... tror det er veldig få fysikere feks. som har tatt selvmord...

... håp er egentlig en lykkefølelse i seg selv, og jeg blåser vel i om det i mitt siste åndedrett skulle vise seg å bare være en illusjon.

Eller ønsker jeg deg en god natt :-)

"Kan vi finne lykke når håp åpenbart er en illusjon?"

Hva i all verden menes med at håp åpenbart er en illusjon? Håpet er vel nærmest det eneste du kan være sikker på at IKKE er en illusjon? Men derimot like reelt som bilen som har dobbletparkert utenfor din... !

"Kan vi finne lykke når håp åpenbart er en illusjon?"

Nei, det kan vi ikke.

Men vi kan skape lykke om vi ikke ser på håpet som en åpenbar illusjon.

Livet er alt fra meningsløst.. uansett om du oppnår det du ønsker eller ikke ..
Å leve er å føle .. uansett hva man føler : Glede , Sorg ,Deprisjon, Frykt eller Kjærlighet ..
Man lever i håpet ... mister man håp vil det nok være slutten for noen .
Men tror fast på at det som ikke tar livet av meg ,gjør meg til en bedre og sterkere person .

"Må en realistisk oppfatning av livets meningsløshet føre til selvmord" inneholder et par billige antakelser som jeg ikke kjøper.

Å påstå at det faktum at hver dag fører oss nærmere døden, skulle bety at livet er meningsløst, er et klassisk feilslutning. Lykke er ikke koblet til livslengde! Den ytterste konsekvens at ditt standpunkt er at alle følelser er meningsløse fordi vi alle en dag skal dø. Men som alle vet, har vi mennesker følelser som oppleves som ikke bare relevente men vesentlige for den de angår. Slik er den virkelige verden! Og følelser gir mening til livet. Enten det handler om å gjøre andre lykkelige eller å gjøre en selv lykkelig eller for den saks skyld (for psykopater) å gjøre andre ulykkelige. Descartes sa "jeg tenker, altså er jeg", men jeg vil hevde at det er like relevant å si "jeg føler, altså er jeg".

Andre feilslutning: Hvor meningsløst må livet være før man velger å begå selvmord? Må livet være en sann lidelse? Eller må det bare være et fravær av lykke? Den terskelen varierer fra person til person. Noen mennesker (som har min dypeste medfølelse) klarer ikke å finne noen glede i verden, og tar sitt eget liv. Andre velger å leve videre på tross av enorme vanskeligheter og/eller smerter. Hvem har rett? Det kan bare den enkelte selv ta stilling til. Dine generaliseringer er en tanke provoserende.

Jeg oppfordrer deg til å følge hintet som nicket ditt gir :)

Joques, det var et par spørsmålstegn der jeg tror du overså =)

apropo spøsmålet om livets meningsløshet, et annet mulig svar er, at når en kommer til den realistiske konklusjonen, blir eneste fornuftige valg å gi sitt liv mening.

Personlig vet jeg at verden er fornuftig, og at vi ikke forstår den 100% riktig.
Fra religioner, personlige meninger og spiritualiteter, og vitenskap m.m. har vi forskjellige beskrivelser av verden; hvor riktige de er vet vi ikke, fordi vi vet ikke engang hvilke aspekter av virkligheten hver av dem beskriver, men vi vet hvordan vi skal bruke de til å påvirke virkligheten i form av teknologi, personlig utvikling, egen mental støtte etc. -Feks Newton's greier har sitt bruksområde innenfor sine kvantitative dimensjoner, Jesus, Buddha et al sin lære har sine (foreløpig) ikke-kvantitative dimensjoner.

At verden i seg selv er fornuftig, men ikke vår forståelse kan kanskje illustreres slik;
-Skulle vi satt sammen verden med vår teknologikunskap, vitenskap, filosofi og systemforståelse, ville virkligheten neppe engang startet opp. Og, som nevnt av Joques, fundamentalt vet vi at vi er, og kan trekke en empirisk konklusjon at andre også er; så virkligheten har startet opp. Operativsystemet virker, men vi aner ikke hvaslags hardware det kjører på, eller om det er Unix, Windows eller MacOS sine regler vi lever etter, for å si det sånn.

Og siden vi er på vei inn i graven fra vi blir født, er det ganske klart at å gi livet innhold med mening er like viktig som å vite at en sover bedre etter en god arbeidsdag enn å ha spilt Paystation i 12 timer. Det jeg prøver å fylle livet med er ting som gjør meg fortjent til å sove med god samvittighet.

I virkeligheten er alt dette veldig vanskeligere mange tider, men jeg har ikke levd før (såvidt jeg vet), så det eneste jeg kan gjøre er mitt beste.

Godt sagt! Jeg trodde et øyeblikk at du var på vei rett inn i solipsismen, men det var min misforståelse.

Det at det er opp til oss selv å fylle livet med mening, var det jeg prøvde å få fram, men du gjorde det bedre.

@juni: Hvis du innser at det er en illusjon nå, og ikke venter til ditt siste åndedrag, så kan håpet vanskelig gi lykkefølelse.

@Lilleulv: At du håper er reelt. Håpet om at det finnes en mening med livet er en illusjon.

@Zitelle: Du kan velge å ikke se at håpet er en illusjon, men det endrer ikke realiteten.

@Smily: Du trenger ikke å leve i håp for å leve i følelsene.

@Joques: Du har ikke lest innlegget godt nok. Jeg vil allikevel påpeke at du blander sammen det faktum at livet per se er uten mening, med den erfaringen at individer skaper mening i sitt eget liv. Du får dette til å virke som en motsetning, mens det faktisk er hele poenget med innlegget.

@Zchnim: Du er på rett spor når det gjelder mening. Når det gjelder fornuft, så lurer jeg på hva du bygger denne påstanden på: "Personlig vet jeg at verden er fornuftig". Det virker som det bare er ønsketenkning.

------------

Jeg skal ta innlegget et skritt videre: Det er åpenbart at livet i seg seg selv er uten mening, at det ikke finnes håp om en løsning, og at eneste vei ut er selvmord. De essensielle spørsmålene blir da:

Hvordan skaper jeg mening i det meningsløse?
Hvordan finner jeg lykke i det håpløse?

Dette er det absurde liv. Vi lever det hver dag, som regel uten å tenke over det, men vi får det stort sett til. Jeg vil gjerne legge til, siden det virker som det blir misforstått av noen, at dette er et positivt livssyn. Jeg tror misnøye og livslede skyldes at man glemmer at livet er absurd. Da leter man etter mening som ikke finnes og klamrer oss til illusoriske håp. Det eneste det fører til er en endeløs rekke med skuffelser som i utgangspunktet var unødvendige.

Glem håp - lev sterkt.

"@Zitelle: Du kan velge å ikke se at håpet er en illusjon, men det endrer ikke realiteten"

Hvem sin realitet?
Og hvem sier at man må velge mellom å leve sterkt og selve håpet?

Helt flott at du har funnet din måte å "sortere" dette livet på for å gi det en form for mening for deg personlig.
Men for meg blir dette mange ord og lite reell substans. Det blir også mange ord om at du har rett og mange har feil.

Takk for at jeg aldri føler at jeg har monopol på noen sannhet.

@Zitelle:

Hvis du ikke er villig til å gå inn i begrepene som brukes, og finne ut hva de betyr og hva den logiske konsekvensen av argumentene er, så kan de hende at de gir lite substans. Det er opp til deg om du synes temaet er så interessant at du vil bruke nok tid på det - jeg kan ikke gjøre den jobben for deg.

Ingen har monopol på sannhet, og det er irrelevant hvem som har rett eller feil. Når jeg peker på hull i argumentene, så er ikke det personlig, men en nødvendighet for å holde diskusjonen gående på et interessant spor. Jeg forsvarer ikke et personlig livssyn, men søker å utdype en filosofisk posisjon. Du behøver ikke å delta hvis du ikke liker formen.

Den er grei, lightenup. Formen passer meg nok ikke helt, nei. Ha en god diskusjon videre....

Det er ikke irrelevant hvem som har rett eller feil, det er høyst relevant! Du starter også diskusjonen med en betingelse av å ikke blande inn det religiøse aspekt! Hvordan formulere seg rett, skal livet ha noen mening så må vi tillate oss å håpe, skal vi ha håp må vi også ha tro på at noe positiv bidrag smitter av vår eksistens! Vi kan bygge, destruere, stabilisere eller rett og slett gi faen! Det er der forskjellen ligger, det er det som gjør at det ikke er irrelevant hvem som har rett eller feil! På den andre siden finnes det mennesker som ikke ser annet enn at vi mennesker ødelegger alt vi kommer i nærheten av og derfor like gjerne kunne henge oss alle sammen, til jordens beste.

Men så sitter vi her blasserte og venter på den store forelskelsen og kjærligheten som skal redde oss utav vår meningsløse tilværelse. I bunn og grunn kaster vi bort vår tid med å sitte her å taste istedenfor å nyte det gode været til en frisk skogstur istedet!

Hva er meningen med livet? Gjør noe godt utav det.

@gipsyking: Du skriver (jeg har uthevet 'må'):

"skal livet ha noen mening så MÅ vi tillate oss å håpe"
"skal vi ha håp MÅ vi også ha tro på at noe positiv bidrag smitter av vår eksistens"

Hvor kommer disse må'ene fra? Er det personlig erfaring, et bestemt livvssyn du bekjenner deg til eller logisk nødvendighet ( iså fall basert på premisser?).

Vi trenger å ha noen "must`er" i tilværelsen skal den gi noe mening! Alternativet er en laid-back (likegyldig) holdning til alt! Likegyldighet er essensen i en meningsløs tilværelse! Altfor mange av oss klamrer seg fast til neon-reklameskilteffektene i et desperat forsøk på å slippe unna alt som heter innsikt! Vi tror vi vet alt, men samtidig spiller vi på en slags naiv uskyld og fremstår som engler der hvor det passer oss best! Folk flest gjør vi en mening om hva som er vakkert og pent, vi lager standarder og idolene smiler med sine blendahvitblekede perfekte tenner til speilet. Jeg syns det lukter vel mye klorin og deodorant i vår plastiske metafor av vår virkelighet! Altfor mange zombieøyne å se rundt om i gatene. Meningsløsheten brer om seg!

Uthevet må!

Vi MÅ ikke være så jævla egoistiske
Vi MÅ ikke absolutt leve opp til forventningene
Vi MÅ lære oss å stoppe opp i noen sekunder, føle nuet
Jeg kunne skrevet mange millioner MÅ setninger, men møter allikevel meg selv i døra etter den første, likeså den andre og tredje!

MÅ-ene bare vokser fram her uten at det har noe med religion, men med et mer slitsomt livssyn å gjøre!

Vent til jeg har funnet meg dame, då får du høre fra andre sida, fra de øverste rosa skyer. Da får pipen en annen låt;)

Lightenup, jorden kaller. Det er du som strør om deg med usaklige "må"-er

"Det er åpenbart at livet i seg seg selv er uten mening, at det ikke finnes håp om en løsning, og at eneste vei ut er selvmord."

Spranget fra premiss til konklusjon er enormt. Du må komme opp med en langt mer sammenhengende tankerekke hvis det skal være noen vits i å diskutere dette.

Men i bunn og grunn veldig bra formulert ditt spørsmål lightenup! Det er en mental trigger.. Jeg tror sålenge håp er en illusjon finner vi sjelden lykken. Illusjonen har tendens til å briste og alt blir til slutt så håpløst!

Hvis du finner deg en dag i en situasjon så ekstrem som å ha en pistol rettet mot tinningen og en gal mann i enden av den og villig til å trekke av

Spør deg selv da , hva er det absurde ved livet ......

“Hope is the last thing a person does before they are defeated.” - Henry Rollins

Ganske krasst, men når en tar det til seg, så er det jo riktig. Lettere å passivt håpe, enn å innse fakta eller gjøre noe med ting.
Kan jo alltid håpe på bedre vær imorgen, men dette er naturens domene..gå en tur i regnet!
Kan jo alltid håpe på at en gammel slekning har det bra, men hvorfor ikke bare ringe ?
Kan jo alltid håpe på en grønnere og fredligere verden, men en vet jo at dette ikke lar seg gjøre så lenge vi mennesker ekisterer..
Kan jo alltid håpe at en finner drømmedama en dag, men hvorfor ikke prøve noe annet enn Sukker ? :-P

@Joques: Siden jeg ikke har brukt 'må' noe sted, bortsett fra i innledningsspørsmålet, så er det vanskelig å ta innlegget ditt seriøst. Du, derimot, skriver at jeg "må komme opp med en langt mer sammenhengende tankerekke hvis det skal være noen vits i å diskutere dette". Alle premisser er allerede gitt, og jeg har anbefalt litteratur for den som vil lese seg opp. Hvis ikke du er så interessert at du vil lese og tenke selv, så er det ikke noen vits å diskutere et såpass krevende tema med deg.

@gipsyking: Du har selvinnsikt så det holder, og det er gøy at du blir trigget av temaet og spørsmålene. Da er tråden vellykket.

@unormal: Ekstremsituasjonen du setter opp er jo en gavepakke til den som ikke vil leve men heller ikke vil begå selvmord. Hvis du derimot klamrer deg til livet, så har det vel en årsak? Da vet du at det er noe som gir deg mening selv om livet er absurd.

@Hammock: Det er et godt sitat. Håp står i veien for handlekraft og gode resultater.

Haha, vi er på det nivået? Da følger jeg Zitelles eksempel og takker for meg. Så får du heller tro hva du selv vil om mitt intellektuelle nivå. Lykke til! :o)

@Joques:

Jeg tror ikke annet om deg enn det du har vist, og det har vært å ikke lese innleggene skikkelig, kreve å få ting inn med teskjeer, bruke flåsete personlige bemerkninger som hersketeknikk, og nå til slutt "vi-form" og latter som et slags siste stikk. Dette er en ganske ufin stil, og det er heller ikke pent å henvise til Zitelle som har et helt annet høflighetsnivå.

Lightenup:

Jeg synes du virker som en litt for arrogant diskusjonspartner til at denne tråden oppleves som særlig givende. Dersom de fleste av oss er nødt til å lese oss opp på akkurat den delen av eksistensialismen som engasjerer deg for å kunne delta i diskusjonen, så blir det jo litt dumt?

Eksistensialismen er en noe kald og angstfylt filosofi, og i følge Sartre (slik jeg har lest han) så er eneste utvei fra meningsløsheten det å velge seg et "noe", velge seg en framtid fylt med "noe" der man kan engasjere seg, glemme seg selv og holde det meningsløse på avstand. Slik jeg har lest han.

... og det er forsåvidt litt slik min egen, mer private livsfilosofi er i perioder der jeg er litt mismodig og lei av ting...

Men hva er du ute etter lightenup? Ønsker du en åpen diskusjon, eller ønsker du virkelig bare innlegg fra brukere som kan sin eksistenfilosofi så godt at dere kan briljere med alt dere vet? Altså ønsker du å bli påvirket... bli dyttet på... eller bare kunne pøse ut med alt du vet om en filosofisk retning?

@lightenup

Nettopp det !!!

Livet er absurd når den ikke har noe mening !

Livet er ikke absurd når den har en mening !

Det er absurd at mennesker som lider nød ikke tenker å begå selvmord men er mest opptatt av å overleve for en hver pris

@juni:

Hvis du synes jeg virker arrogant, kanskje du kunne peke på hva som har gitt deg den oppfatningen? Jeg har anbefalt litteratur for de som er interessert - det er ikke et krav. Jeg startet denne tråden for å se om det finnes et miljø her for å diskutere mer interessante ting enn hjerter, meldinger, fester, kjønnsklisjeer m.v. Å diskutere filosofi dreier seg i stor grad om begrepskløving og utredning av logisk konsekvens. Det er vanskelig og krever for de fleste trening. Det betyr at det er ikke for alle, og jeg har heller ingen intensjon om å nå så veldig mange. Er det et problem?

At "Eksistensialismen er en noe kald og angstfylt filosofi" er et interessant synspunkt som det går an å gå videre på. Hvorfor synes du det?

Utsagn som "ønsker du virkelig bare innlegg fra brukere som kan sin eksistenfilosofi så godt at dere kan briljere med alt dere vet" er derimot tøysete, og skaper ikke lyst til å ta deg seriøst. Hvorfor skriver du slikt? Hvem er det det skal briljeres for? Tror du jeg er opptatt av tilskuerne?

Jeg ønsker å bli, og blir, påvirket av synspunkter som er reflekterte og som springer ut fra tenkerens eget hode. Jeg blir ikke imponert av ureflektert synsing eller ren gjengivelse av andre filosofers tanker.

Jeg er overrasket over hvor mange som blir provosert av dette, og hvor få som tar temaet på alvor når de først skriver. Jeg blir mismodig av utsagn som: "eller bare kunne pøse ut med alt du vet om en filosofisk retning". Hvor har du sett denne utpøsingen? Hva er det som driver deg til å spekulere om meg personlig i stedet for å skrive om temaet?

lightenup:

Det er mulig at det er din fokus på at "å diskuter filosofi dreier seg i stor grad om begrepskløving og utredning av logisk konsekvens", er det som fikk meg til å oppleve en arroganse hos deg, og i såfall feiltolket jeg deg jo.

Jeg vet jeg kan ha det med å komme med kommentarer til folk her inne som kan ligne på personangrep (og som vel også er det) fordi jeg blir provosert av hva jeg _tror_ er motivasjonen bak et innlegg. Det er ikke en god egenskap jeg har og jeg beklager! Jeg feiltolker mye og ofte tror jeg.

At jeg opplever eksistensialismen som kald og angstfylt er vel for det første fordi den etter mitt syn ikke inneholder noen formildende omstendigheter som kan gi trøst til en demotivert stakkar . At den er angstfylt ser jeg på som en selvfølge? Angsten opplever jeg som selve drivkraften i eksistenialismen... livslede, angst og kvalme?

@juni: Så fint - da er vi på banen igjen. :-)

Jeg mener at verden ikke er rettferdig og ikke har noen trøst å tilby. Er det da kaldt å basere livssynet på det, eller er det bare ærlig og konsekvent? Er det mer sympatisk med et livssyn som tilbyr en illusjon av varme og beskyttelse til de trengende, eller er det svindel? Har du eksempler på "varmere" filosofier som du synes fungerer godt?

Angsten oppstår vel i individets møte med sin egen frihet, hvor man står personlig til ansvar overfor seg selv for hvert eneste valg? Noen finner trøst i å skylde på omgivelsene, eller sier til seg selv at de ikke har noe valg, eller at de "bare er sånn". Jeg mener at dette er selvbedrag (det kalles vel Ond Tro hos eksistensialistene), og finner heller styrke i å ta det fulle ansvaret selv. Basehoppere utfordrer denne angstfølelsen av og til, mens jeg synes det er mer spennende å konfrontere den hele tiden. Jeg vil si at eksistensialismen er modig som anerkjenner angsten og trosser den.

Livsleden, eller kvalmen, over livets meningsløshet driver oss til å skape mening selv. Verdens ikke-rettferdige, amoralske vesen driver oss til å velge verdier selv. Jeg mener personlig at dette utgangspunktet er det mest kraftfulle som finnes, i motsetning til andre livssyn som i større grad skaper inntrykk av at ting ordner seg av seg selv (karma, frelse etc.) og som leder til sløvhet og uærlighet. Jeg vil si at eksistensialismen er dynamisk, positiv og potent.

Noe som kanskje er absurd er å søke mening med livet gjennom våre logiske sanser dersom livet i sin helhet virker håpløst..

Kan det være mindre absurd kanskje å søke håpløshet i logikk? Eller mening i den, for den del? Om man tenker over det, er det lite logikk som verifiserer mening med noe, men likevel leter alle etter den. Meningen, mener jeg....
Og helheten får vi forhåpentligvis i etterkant?
:-)