Å ha "beina plantet på jorden" gir assosiasjoner til ord og uttrykk som "fornuftig", "realistisk", "jordnær", "å ha bakkekontakt". For meg er ikke slike uttrykk negative. Det kan imidlertid fortelle noe om en person, men alle slike subjektive beskrivelser må taes med en klype salt.
Selvfølgelig er det for egen del greit å ikke være "ensidig". En har et lite liv, av ukjent varighet, og hvis en alltid venter på godt vær, så kommer en sjelden til å gjøre noe.
På den annen side, å bare søke det morsomme kan være en formidabel egotripp. Det virker meningsløst å kritisere bonden som velger å bli på hjemstedet sitt og dyrke økologiske vekster, for så å bejuble spenningssøkeren som svir av 40 000 liter olje i året for å klatre de høyeste fjellene i verden. Når "alle" på jorda følger i de engelske kolonialistenes fotspor og skal ut på "eventyr", så er det duket for et snarlig farvel med den utrolige verden vi lever i.
Husker ei bok jeg kom over for noen år sia, en globetrotter som beskrev alle plassene du måtte se, før turismen ødela dem. Med andre ord... vær tidlig ute i den felles ødeleggelsen av vår kultur- og naturarv. En variant av "almenningens" tragedie.
Men loven er nedfelt i Kardemomme by. Såfremt du ikke ødelegger dine barnebarns muligheter til å oppleve en fantastisk verden, så gjør det du har lyst til.