Lykken er en flykitig ting, vet man å ta vare på den?

Det slår meg når jeg leser innleggene på forumet at mange lengter etter en helt spesiell venn. Det skrives om en å ha i armkroken, en å dele gleder og sorger med, en å kunne leve sammen med og være lykkelig.

Hvor blir dette glansbildet av ? Etter den første tiden er mine erfaringer at dette "forsvinner". Partneren er jo der men snikende kommer andre ting i veien; jobben tar mer tid, treningen tar mer tid, venner krever tid. Etter en stund sitter man der i sofaen, - på hver sin ende. Tankene er et annet sted, armkroken er ledig og borte er lengselen etter en å dele alt med.

Denne situasjonen tror jeg alle kjenner seg igjen i. Hvem har vel ikke tenkt: denne gangen, denne gangen skal jeg passe på forholdet og nyte partneren......

Vet jeg kanskje spør på feil forum ;-), men hva mener dere er årsaken til at så mange klarer å holde sammen år etter år?

Fyr løs!!

Til ditt spørsmål er det utrolig mange svar.

Noen av svarene tror jeg er
for noen er det altfor lett å bare gå - mens andre velger hverandre hver eneste dag.

Noen tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet, mens andre vet at det ikke nødvendigvis er gress der, kanskje det bare er asfalt.

I noen forhold har det med økonomi å gjøre og/eller selvtilit.
Noen mennesker blir aldri fornøyd med det de har, de "må" se om det er noe bedre rundt neste hjørne.

Det er etter mitt syn, utrolig mye vanskeligere å skulle holde sammen i 40-50 år nå enn det var før.
Både positivt og negativt, det.

*psst...rekker opp en bitteliten finger i været*

Men atte.......er det lov å innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i dette som "alle" kjenner seg igjen i? Faktisk fremmed for meg.

Jeg lever i hvert fall i lykkelig uvitenhet om at det ikke er slik alle kjenner seg igjen i... :-)

Jeg kjenner meg litt igjen i det.
Etter den første forelskelsen har avtatt... da er ikke Den Utvalgte the One and Only i verden lenger.
Man føler behov for andre mennesker også, og gjøre andre ting enn å kun sitte i armkroken.
Men det betyr ikke at man bryr seg mindre om eller elsker den andre mindre. Tvert i mot.

Å gjøre ting sammen med andre er jo også å ta vare på forholdet. Man trenger impulser utenfra for å holde ting levende.
Men jeg kan da ikke helt forstå at dette må gå på bekostning av å være kosete når man først er sammen? Kvalitetstid altså.....

Med utgangspunkt i egne erfaringer og ulike venner, fra de som slo seg sammen allerede i gymastiden (15-20 år siden), til de som har hatt flere forhold, til hard core single, lurer jeg litt på om de som har vært mye eller lenge single enten i utgangspunktet er - eller kanskje har blitt - mer individualistiske og lettere tenker "what's in it for me" enn de som har vært i lange forhold.
At mange av disse ville vært kjapepre til å stikke hvis motparten fikk en sykdom el.l. enn parene som har vært sammen veldig lenge og kanskje ikke har hatt andre (også som sexpartenre).

Jeg tror ikke voksne folk i singlemarkedet eller på nettet ikke er et helt tilfeldig utvalg av befolkningen. De/Vi er like forskjellige i attrakitvitet som etablerte, det er ikke manglende muligheter som gjør at de fleste er single, men en kombinasjon av selvstendighet og av forventninger om å få alt servert; unik kjemi, aldri kompromisser, gjensidige kjærlighet og lidenskap både i starten og utover (i tillegg til en marginal gruppe som er sosiale kasus). Selv tror jeg at "lagånden" og samspillet utvikler seg etterhvert, og innser at selvstendig som jeg er og med noen forhold på baken som kan ha gjort meg litt tykkhudet (fått et lite skall), må bruke tid på å slippe noen inn på meg, før jeg tør å lene meg til ham, og jeg regner med at han vil trenge tid på det samme. Men skal det funke, må vi ha samme innstillingen. Og da hjelper det ikke å skulle leve som før men bare ha et lite vindu for dater.. Synes det har gått litt inflasjon i at det er "viktig å gjøre ting hver for oss". ja, det er det, men det tror jeg veldig mange er veldig flinke til. Så da bør man kasje vurdere om pendelen bør svine litt tilbake til at "det er viktig å dele"...

Hva tror du Onkel Blå; at folk egentlig ikke vil ha det de tror de vil ha, eller at de ikke er villig til å yte den innsatsen som skal til?

Tar meg den friheten og svarer på V sitt siste spørsmål til Onkel Blå: Ja, det tror jeg i forholdsvis stor grad.

@ Zitelle: 19:58; ja jeg tok nok litt i der, det er nok ikke alle som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Det er heller en generell oppfatning jeg har på basis av egne erfaringer, og diskusjoner med mennesker jeg har truffet.
@Kvinnen: Jeg er enig med deg i at man ofte glir fra hverandre etterhvert. Min erfaring er derimot ikke at manautomatisk blir gladere i hverandre av den grunn. Da er mitt spørsmål hva som må til for at dette ikke skal skje (at man forblir glade i hverandre)? Altså hvorfor skjer det for noen, og hva er det da de gjør?

V: På ditt spørsmål må jeg nok si at Zit svarte for meg også. Synes spørsmålet ditt er godt; det er ikke sikkert du trenger det du vil ha;-) Det gjelder bare å finne den som ikke nødvendigvis gir deg det du vil ha men det du trenger - og å kunne ta i mot?!

Med fare for høy score på floskelbingoen kan stikkord som respekt, oppmerksomhet, og ikke ta den andre part for gitt være noe ....?