Om det er slik at du TS føler for at dere må være sammen hver kveld hele uken, så kan det så klart bli problematisk. Enig med det flere sier her, at om forholdet til eksen er veldig problematisk, så kan det by på utfordringer for parforholdet. Og er det slik at hun er uten støtte og hjelp fra familie og barnefaren i tillegg er fraværende, så er det klart at det kan bli litt vanskelig for dere. Men på den annen side så kjenner jeg til flere eksempler på par som får det til å fungere på tross av slike utfordringer. Det handler nok først og fremst om hvor sterke følelser dere har for hverandre:).
Jeg har barn selv, de er riktig nok ganske store, men for meg er det et poeng å drøye det så lenge som mulig før jeg innvolverer en kjæreste i mine barn. Har kvinnen eller mannen med barn en avtale hvor barnet er nesten like mye hos de begge, så vil jeg si at dere har masse tid til disposisjon sammen helt alene. Og når hun er uten barn, så kan dere være så impulsive som dere bare vil;)
Jeg tenker at det kan være greit å ikke være sammen hele tiden når man er kjærester, særlig i starten. Det kan faktisk gjøre at man holder liv i en forelske mye lenger. Min erfaring er at det er greit å holde barn og familie unna så lenge som det er overhode mulig. Så kan dere dyrke kjæresteforholdet i fred og nyte det!:)
Viser det seg at dere ønsker å ta forholdet til neste nivå, fordi følelsene er stabile og seriøse over lengre tid, så hadde jeg med små skritt innvolvert barnet. Klokt å ikke ha det så travelt med å innvolvere andre i det fine som er mellom dere to, tenker jeg. Lykke til TS!:)