I dag var jeg på butikken for å handle inn litt mat. Mens jeg gikk rundt og tittet i grønnsaksavdelingen pratet jeg med en venninne på telefon. Hun pratet og pratet og jeg svarte kun med enstavelsesord som jah, mhmm, mens øynene mine søkte rundt etter ingredienser til grønnsakssuppen min. Øynene mine streifet blikket til en fyr som også tittet på grønnsaker. Jeg tenkte ikke noe videre over det før jeg konstaterte at blikkene våre hadde streifet hverandres en tre, fire ganger. Jeg ble litt stresset og sørget for å komme meg videre inn i butikken. Igjen og igjen var han der, og jeg kjente at jeg med ble kjeitet og rar, så jeg gikk i en annen retning. Jeg hvisket observasjonene til min venninne som raskt ble interessert i situasjonen. Vi kniste og lo litt og hun mente at jeg skulle smile til han. Jeg mannet meg opp og begynte å kikke etter han mellom radene. Han var ingen steder før jeg nesten støtte på han når jeg rundet et hjørne. Jeg ble så forfjamset at jeg kikket i gulvet og trillet handlevognen mot første og beste reol. Perpleks over at reolen foran meg var barnematseksjonen grabbet jeg til meg to smooties, rødmet og styrte rett mot kassa, stirret ned i pengepungen, pakket varene og forsvant.
JEG, som syns det er alt for lite sjekking i dagliglivet, er det mulig å være sååå sjenert?