Er det sånn at vi har blitt for bedagelige? Har vi for mange forpliktelser knyttet til jobb, ekser, barn osv?
Før i tiden flyttet man dit tingene skjedde. Våre nye landsmenn tåler å flytte på seg.
Er ønsket om kjærlighet mindre en ønsket om å opprettholde livet som det er nå?
For meg handler det ikke om et ønske om å opprettholde livet som det er nå. At jeg ikke ønsker å flytte for kjærligheten handler om mine barn. Jeg kunne aldri ha tatt dem ut av sine skoler, sine vante omgivelser eller det aller viktigste; bort fra sin far. Det er det eneste jeg ikke ville ofre for kjærligheten. Jobb kunne jeg nok fått et annet sted.
Er jo heller ikke alltid lett å finne seg en ny jobb om en flytter over lenger avstander.
Så det er jo ikke så rart at folk vegrer seg.
I tillegg er det jo mange med barn og slikt også og da er det jo ikke akkurat bare, bare å flytte.
Tenkte på gamle romantiske historier hvor mennesker reiste hvor som helst for å være sammen. Lever vi kanskje livene våre i for stor grad for at andres liv skal forenkles? Tåler barn mere når mor/far opplever kjærlighet. Eller er det rett å bite tanna sammen og savne kjærlighet, men.beholde rammene? Ingen fasit kanskje?
Barn kan nok takle å flytte dem. Men for meg er det uaktuelt å ta de bort fra pappan sin. Og det føles absolutt ikke som noe offer. Det betyr at jeg involverer meg ikke med noen, der det er et krav at jeg skal flytte.
Jeg kan flytte, men ikke på noen år. Det er barna, ja.
Jeg har reist ganske langt for å møte Paddine igjen, og kommer snart til å reise for å være sammen med Paddine noen uker til.
Men akk, det blir nok siste gang, før tid og avstand tærer for mye på de følelsene som er/var.
Ingen av oss vil flytte på seg.
Synd :o(
Yrket jeg har holder meg til Oslo og omegn, så derfor jeg har at jeg ikke ønsker å flytte. Kan alltid bruke fagbrevet mitt over hele landet, men akkurat det jeg driver med idag er det kun et oslobasert firma som gjør, alternativt reise verden rundt i et annet selskap, men da kan jeg enda mer glemme et forhold :-)
Det var tøft, og sant.
TS
Det kommer vel litt ann på livssituasjonen men er i.
Jeg har barn, og de har en far, de har besteforeldre, de har venner her vi bor.G da kan jeg ikke være så egoistisk at jeg river dem opp i fra alt dette. Mine barn, og min families lykke er langt viktigere enn min egen.
Er ønsket om kjærlighet mindre en ønsket om å opprettholde livet som det er nå?
Nei.
DA ER DET HÅP.