Om noen måneder flytter yngstemannen langt unna for å studere. Hittil har han kommet hjem nesten hver helg. Gruer meg litt.
Har du noen gode råd å komme med?
Takk for det eowyn!
En god start kan være å ikke tenke på naturlige overganger i livet som en livskrise. Det er helt normale overganger som de fleste skal gjennom.
Hvorfor ikke kalle det et vendepunkt og en ny sjanse, uten å bruke negative betegnelser som krise da? Bare et forslag.
Ja, da regner jeg med at du ikke jobber innen helse eller psykiatri på noen måter. Nå er vel det fortsatt en allmenn oppfatning at krise ikke i utgangspunktet får oss til å tenke på noe positivt. Så for de fleste mennesker tror jeg det kan være et godt utgangspunkt å ikke bruke det begrepet ved naturlige endringer i livssituasjonen. Men det er jo bare min mening da, kan hende alle andre mener en krise er noe helt annet.
@Skjult ID
Det er nok en naturlig overgang, men jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal forberede meg best mulig. Familien min bor i utlandet. Eldste sønnen har allerede flyttet ut. Har gode venninner, men alle har barna i nærheten.
Ja, vi er mange i den situasjonen. Jeg har levd hele mitt voksne liv langt unna all familie, og nå begynner ungene å bli store og skal forlate hjemmet. Du må vel først finne ut hva det er du er redd for, er det ensomheten? I så fall kan man jo ta noen grep i eget liv.
Jeg er faktisk litt usikker. Det er derfor jeg etterlyser gode råd. Ser jo at det blir en stor overgang, uten å vite helt hva det vil føre med seg.
Men det er jo derfor det er litt vanskelig å gi gode råd, når du ikke vet hva du er redd for. Kanskje du ikke skulle tenke så mye på det, kanskje alt går seg til , som det som regel gjør. Og kanskje bekymrer du deg unødig, og da har du jo kastet bort mye tid. Ta en dag om gangen og se hva som skjer :-)
@Optimist to. 20 feb. 22:27
Tjaaaa, det er en god start om du ikke ringer og lurer på hvor han er, hva han holder på med og om han har funnet seg dame, hver, eneste, kveld, klokka 9. ;p
@arneand
Han har allerede funnet seg dame. Han har nok vært den som har tatt kontakt med meg flere ganger i uka for å fortelle om alt som skjer i livet hans. Kanskje er det det jeg er litt redd for å miste? Ønsker nok ikke å være en masete mor.
Se jungelboken og la Mowgli gå ut i verden å oppdage menneskene, så kan jo du gjøre det samme.
@Walt
:-)
Er det så enkelt?
@TS: Hva er det du gruer for? Regner med yngstemann er voksen?? Og du lever da vel ikke livet ditt gjennom han/henne?
Du må prøve å tenke på at dette er et naturlig skille og du mister jo ikke han/henne, men blir bare litt lengre mellom hver gang dere kan treffes.
Du må kose deg med ditt eget liv, jobben din, venner og aktiviteter du liker.
Har selv en som har flyttet og neste (og siste) flytter nok i løpet av et par år, og vet jeg kommer til å nyte livet like mye da som nå.
Masse lykke til :-)
Nei, jeg lever nok ikke livet mitt gjennom han. Har mitt eget liv, en jobb jeg trives veldig godt i, flere gode venninner og fritidsaktiviteter.
Han er nettopp blitt voksen, og jeg gleder meg på hans vegne. Allikevel er det en viss uro som sniker seg når jeg tenker på denne overgangen.
Hvordan det blir vet jeg jo ikke. Det er derfor jeg etterlyste gode råd fra de som har opplevd det.
Takk skal du ha @høststorm for ditt synspunkt!